Utseende og synsinntrykk har utrolig mye å si. Jeg mener ikke nødvendigvis utseende i form av image, idealer og mote, men bare tenk på det: hvor mye tror du ikke du vet om en person kun basert på det du ser? Det kan selvfølgelig hende jeg er alene om å bedømme folk på grunnlag av hvordan jeg syns de er, men egentlig tror jeg det er noe ganske allment.
Å avgjøre hva slags menneske man møter ved hjelp av inntrykket man får når man ser dem, er nok så vanlig fordi det til en viss grad tjener oss. Vi kan se om vedkommende fremstår fredelig eller farlig, velmenende eller ute etter å ta oss. I løpet av det minuttet vi bruker på å gjøre oss opp en mening om noen første gang vi treffer dem, finner vi ut om det er greit at de nærmer seg oss, eller om det er best å komme seg unna.
Så nei, å vurdere noen på grunnlag av det første vi ser, er ikke bare dumt. Men det er en kjensgjerning at det er relativt få mennesker vi trenger å løpe fra, og de vurderingene vi til daglig gjør, er ikke den slags innstinktive bedømmelser som går på vår sikkerhet. Vi vurderer om de ser oppegående og smarte ut, om de er sosialt vellykkede, om de er interessante, hvis de er mørke i huden tenker vi kanskje på om de snakker godt norsk, har de annerledes klær på seg, tenker vi på hvorvidt de er velintegrerte eller ikke. Og vi tenker på om disse menneskene er verdt vår tid og vår oppmerksomhet. Forhåpentlig vis er ikke dette uttalte avveininger, men heller vage, ubevisste tanker som påvirker hvordan vi ser på og forholder oss til hverandre. Kanskje ikke mye, men litt. Bare akkurat så mye at vi velger om vi trekker oss unna eller søker kontakt. Hvertfall gjør jeg det oftere enn jeg liker å innrømme. Men å erkjenne hvordan det er, tar man det første skrittet mot å kunne endre det, og jeg øver meg på å vente med å bestemme hvordan noen er til jeg har blitt kjent med dem. For folk flest er vanligvis veldig mye mer enn det du ser.
La meg fortelle om en jeg har blitt kjent med i høst. Han er mørk i huden, snakker gebrokkent norsk, driver en liten kiosk med ugunstige priser og snevert utvalg, og mottar uføretrygd av staten. Egentlig er han ikke i god nok fysisk form til å jobbe, men kiosken er en måte å komme i kontakt med folk på og å fylle dagene. Da jeg flyttet til Trondheim, var det han som ga meg den varmeste velkomsten. Det virket som om han var oppriktig glad for at akkurat jeg hadde kommet dit, og fortalte hvilke matbutikker som var billigst og best (hans egen kom lengst ned på lista..!). Trengte vi skyss med bil, måtte vi bare si ifra, så skulle han stille opp. Han smiler (så vidt jeg har sett) alltid, og vinker når jeg skynder meg forbi kiosken i minusgradene. Og stopper man innom, han er glad i å snakke. Forteller om hvor han kommer fra, hvordan det er der, og hva han har blitt utsatt for. Han mottar uføretrygd i Norge fordi han ble torturert i fengsel, på grunn av at han hadde blitt kristen. Han brenner for at kvinner i hans hjemland skal få flere rettigheter, og for at man skal være fri til å tro på og utøve religionen sin. Han drømmer om å få dele det beste han har fått med de der hjemme som aldri har fått sjansen til å høre. Dette er en mann som er villig til å risikere livet sitt fordi det han tror på er for godt til at han klarer å holde det for seg selv.
Utenpå ser han ut som en ganske alminnelig innvandrermann i et lavtlønnet yrke. Men hvis man tar seg tid til å gå inn i kiosken og høre på fortellingene hans, oppdager man at det er så mye mer ved ham enn det som møter øyet. Og hvem vet, kanskje han ikke er den eneste det gjelder for? Tar du deg tid til å høre historiene til de du møter, eller til de du går forbi på gatehjørnet hver dag i all din travelhet?
fredag 17. desember 2010
fredag 10. desember 2010
Ti måter å gjøre verden litt bedre på
1. Smil og si hei til tre mennesker du ikke kjenner på én dag
2. Ring en venn du ikke har pratet med på lenge
3. Kjøp en kaffe og gi den bort til noen du ikke kjenner
4. Gi bort gamle klær istedenfor å kaste dem
5. Slå av en prat med en uteligger (eller en på gata som ser ut som en)
6. Kjøp fair trade-merkede produkter (klikk her hvis du ikke vet hvordan fair trade-merket ser ut) - det finnes i vanlige butikker
7. Ring bestemor eller en annen slektning
8. Bli kjent med en asylsøker/flyktning
9. Slå av en prat med sidemannen på bussen
10. Klem en du er glad i
Takk til Sophie som har kommet med flere av disse idéene
2. Ring en venn du ikke har pratet med på lenge
3. Kjøp en kaffe og gi den bort til noen du ikke kjenner
4. Gi bort gamle klær istedenfor å kaste dem
5. Slå av en prat med en uteligger (eller en på gata som ser ut som en)
6. Kjøp fair trade-merkede produkter (klikk her hvis du ikke vet hvordan fair trade-merket ser ut) - det finnes i vanlige butikker
7. Ring bestemor eller en annen slektning
8. Bli kjent med en asylsøker/flyktning
9. Slå av en prat med sidemannen på bussen
10. Klem en du er glad i
Takk til Sophie som har kommet med flere av disse idéene
tirsdag 7. desember 2010
Hvem er verdig asyl?
Aftenposten.no skriver i dag om at antall asylsøkere til Norge er halvert i løpet av det siste året, blant annet på grunn av at Sverige har en mer liberal praksis i forhold til enkelte nasjonaliteter. Og Norge er ikke alene om å føre en streng asylpolitikk; flere land i det sørlige Europa vokter grensene sine nøye for å hindre at flyktninger kommer inn i det hele tatt. Nedgangen i antall søknader om asyl skyldes ikke at verden er blitt fredeligere, men at flyktninger hindres i å komme hit på grunn av Europas strenge politikk og kontroll. Resultatet blir, ifølge Ana Fontal i European Council on Refugees and Exiles (ECRE), at det er utviklingslandene som tar imot de fleste av flyktningene i verden.
Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det slik at de landene som har ressurser til å ta imot og ta seg av flyktninger, ikke vil det? Er det rettferdig og menneskelig forsvarlig å "dumpe" mennesker som kommer fra en så kritisk tilværelse at de ser seg nødt til å flykte, i fanget på stater som allerede sliter nok med å få sitt eget land til å stå på egne ben? Jeg mener ikke at det ikke er bra for flyktninger å komme til u-land, eller at disse ikke makter å ta seg av dem - muligens vil asylsøkerne møte større varme, hjelpsomhet og vennlighet blant folk flest i en del utviklingsland enn de ville blitt møtt av i Norge. Men sett i lys av landenes ressurser, ville det ikke vært bedre om land som lever i overflod kunne brukt litt mer av denne på noen av de som kanskje trenger det aller mest?
Det som sjokkerer meg, er uviljen mot å ta imot noen av de mest utsatte menneskene her i verden. Jeg er sikker på at, hvis vi går inn for det, kan Norge ta imot mange flere flyktninger og gi dem gode liv her i Norge. Vi har gode og velfungerende velferdsordninger, hvorfor er de forbeholdt folk som har livet mer eller mindre på stell (målt opp mot mennesker som kommer fra krig, sult og andre katastrofer)? Hvorfor kan ikke velferdsstaten også komme folk som kanskje aldri har blitt tatt vare på av myndighetene (på en positiv måte, hvertfall) til gode?
Eller er Norge (og Europa) bare for mennesker som ikke har opplevd krig og forølgelse? For folk som ikke lider av traumer som kanskje vil gjøre at de ikke fungerer like godt i samfunnet? Bare for personer med kapasitet til å lære seg norsk flytende med en gang og gå inn i arbeidslivet uten å ha andre (viktigere) ting å få orden på i livene sine?
Balanse er viktig, og det er bra at de som flytter inn i landet vårt kan dekke nødvendige behov for å holde samfunnet i gang. Det er avgjørende å ha borgere (uansett opprinnelse) som gir noe tilbake for det de nyter godt av. Men har vi virkelig ikke plass til dem som trenger aller mest den hjelpen vi som et stabilt og ressurssterkt samfunn kan gi? Har vi egentlig noen rett til å kalle oss et ressurssterkt samfunn hvis vi støter fra oss dem som ber oss om hjelp? Kan vi kalle oss velfungerende hvis det ikke er rom for verdens svake? Er Norge virkelig et rettferdig og åpent samfunn når tvilen kommer de færreste (fremmede) til gode, fordi de ikke har en vanntett historie som er hundre prosent mulig å undersøke og verifisere? Det er hvertfall ikke et samfunn jeg kan være særlig stolt av.
Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det slik at de landene som har ressurser til å ta imot og ta seg av flyktninger, ikke vil det? Er det rettferdig og menneskelig forsvarlig å "dumpe" mennesker som kommer fra en så kritisk tilværelse at de ser seg nødt til å flykte, i fanget på stater som allerede sliter nok med å få sitt eget land til å stå på egne ben? Jeg mener ikke at det ikke er bra for flyktninger å komme til u-land, eller at disse ikke makter å ta seg av dem - muligens vil asylsøkerne møte større varme, hjelpsomhet og vennlighet blant folk flest i en del utviklingsland enn de ville blitt møtt av i Norge. Men sett i lys av landenes ressurser, ville det ikke vært bedre om land som lever i overflod kunne brukt litt mer av denne på noen av de som kanskje trenger det aller mest?
Det som sjokkerer meg, er uviljen mot å ta imot noen av de mest utsatte menneskene her i verden. Jeg er sikker på at, hvis vi går inn for det, kan Norge ta imot mange flere flyktninger og gi dem gode liv her i Norge. Vi har gode og velfungerende velferdsordninger, hvorfor er de forbeholdt folk som har livet mer eller mindre på stell (målt opp mot mennesker som kommer fra krig, sult og andre katastrofer)? Hvorfor kan ikke velferdsstaten også komme folk som kanskje aldri har blitt tatt vare på av myndighetene (på en positiv måte, hvertfall) til gode?
Eller er Norge (og Europa) bare for mennesker som ikke har opplevd krig og forølgelse? For folk som ikke lider av traumer som kanskje vil gjøre at de ikke fungerer like godt i samfunnet? Bare for personer med kapasitet til å lære seg norsk flytende med en gang og gå inn i arbeidslivet uten å ha andre (viktigere) ting å få orden på i livene sine?
Balanse er viktig, og det er bra at de som flytter inn i landet vårt kan dekke nødvendige behov for å holde samfunnet i gang. Det er avgjørende å ha borgere (uansett opprinnelse) som gir noe tilbake for det de nyter godt av. Men har vi virkelig ikke plass til dem som trenger aller mest den hjelpen vi som et stabilt og ressurssterkt samfunn kan gi? Har vi egentlig noen rett til å kalle oss et ressurssterkt samfunn hvis vi støter fra oss dem som ber oss om hjelp? Kan vi kalle oss velfungerende hvis det ikke er rom for verdens svake? Er Norge virkelig et rettferdig og åpent samfunn når tvilen kommer de færreste (fremmede) til gode, fordi de ikke har en vanntett historie som er hundre prosent mulig å undersøke og verifisere? Det er hvertfall ikke et samfunn jeg kan være særlig stolt av.
torsdag 2. desember 2010
Supermamma
Dette innlegget vil jeg gjerne dedikere til mammaen min, fordi det er en utmerket dag å glede sin mor på. Så i kveld vil jeg skrive en liten offentlig hilsen til mamma, så alle kan få se hvor bra hun er.
Mamma, de sier jeg ligner på deg, har du hørt det? Ja, du har vel det, og du har nok hørt mange ganger at jeg ikke syns det har vært så kult. Den siden av historien du kanskje ikke har hørt så ofte, er at jeg iblant får komplimenter for gode medmenneskelige egenskaper, og så tenker jeg "men det er jo sånn man skal være, mamma er jo sånn". Så selv om det har vært viktig for meg å fortelle alle og en hver at jeg ikke er lik deg, for å gjøre det klart og tydelig at jeg er ingen andre enn meg selv, så hender det jammen at jeg er litt fornøyd med å ligne litt på deg når det kommer til stykket.
Så hva er det egentlig som er så bra med henne? Jo:
Mamma, de sier jeg ligner på deg, har du hørt det? Ja, du har vel det, og du har nok hørt mange ganger at jeg ikke syns det har vært så kult. Den siden av historien du kanskje ikke har hørt så ofte, er at jeg iblant får komplimenter for gode medmenneskelige egenskaper, og så tenker jeg "men det er jo sånn man skal være, mamma er jo sånn". Så selv om det har vært viktig for meg å fortelle alle og en hver at jeg ikke er lik deg, for å gjøre det klart og tydelig at jeg er ingen andre enn meg selv, så hender det jammen at jeg er litt fornøyd med å ligne litt på deg når det kommer til stykket.
Så hva er det egentlig som er så bra med henne? Jo:
- Mamma er rå når det gjelder å uttrykke kjærlighet. Noen ganger virker det kanskje som om jeg syns du klemmer meg litt mye, men du lar det ikke være rom for tvil om hvorvidt du er glad i meg.
- Mamma er et av de mest gavmilde menneskene jeg kjenner. Hun kan (hvertfall tilsynelatende?) gladelig avstå fra ting hun gjerne vil ha hvis noen andre trenger noe mer enn henne.
- Mamma er opptatt av kule ting ("Pernille, nå har jeg meldt meg inn i Grønn Hverdag!").
- Mamma har gjort meg glad i å lese.
- Mamma er flink til å se muligheter og har lært meg å ha tro på meg selv og drømme stort. Jeg vet at jeg kan, mye fordi du har fortalt meg det - helt selv, eller noen ganger med litt hjelp fra andre.
- Mamma er flink til å oppmuntre.
- Mamma er god på å slappe av og stresse ned. Har man forsovet seg, så har man forsovet seg, og da kan man like gjerne lage ekstra god frokost også. Og noen ganger trenger man ikke å lese gjennom pensum én gang til fordi man tror man burde; det som sitter, sitter, så da kan vi heller se en film og drikke kakao.
- Mamma holder ut det meste og strekker seg utrolig langt når det trengs. Takk for alle gangene det er meg du har strukket deg for.
Supermamma.
søndag 28. november 2010
Hvor er ditt hjerte?
"For der skatten din er, vil også hjertet ditt være", sa Jesus i Bergpreknen (Matt 6,21). Jeg vet ikke helt hva slags skatt han siktet til, men skal jeg gjette, var det ikke en kiste full av gull. Kanskje var det materielle goder som man knytter seg til, eller kanskje var det usynlige ting som vennskap, frihet eller popularitet han mente.
Jeg har ingen store materielle skatter, men jeg har veldig mange skatter i form av vennskap, familie, meningsfulle aktiviteter, gode minner og mye mer. Og jeg vet at mye av hjertet mitt ligger i de skattene. Man kan gi opp ganske mange ting her i verden så lenge man fortsatt har dét.
Skatter tror jeg vi alle har, og det kunne jeg sikkert skrevet mye om. Men akkurat nå vil jeg ikke det. Språkstudent som jeg er, tok det ikke så lang tid før tankene mine skled over til en annen type skatt; den prosentandelen av inntektene våre som går til staten. Hvorfor det heter skatt, vet jeg egentlig ikke, og generelt vet jeg veldig lite om skatt. For å være ærlig har jeg ikke jobbet nok i mitt liv til å ha trengt å sette meg inn i det. Før dette blogginnlegget har jeg gjort litt halvhjertet research når det gjelder hva skatten går til, men det var ikke så veldig relevant for den tanken jeg håper på kan bli et leseverdig blogginnlegg.
Det jeg vet, er dette: Vi betaler skatt for å opprettholde velferdsstaten. Noe av det velferdsstaten bidrar med, er trygd og sosialpenger til mennesker som er syke, som mangler inntektsgivende arbeid, eller som av andre grunner sliter med å få endene til å møtes. Altså er litt av skatten min der. Hos de vanskeligstilte i samfunnet.
Men er hjertet mitt der? Jeg er med på å gi støtte til de som sliter gjennom at jeg gjør min samfunnsplikt og betaler skatt. Men kjenner jeg noen av de som mottar hjelpen, har jeg sett deres ansikt? Har jeg gitt dem et smil, eller en hjelpende hånd? Hvor langt rekker mine penger, egentlig? Å sette alle de som mottar pengestøtte fra staten under én kategori, ville vært veldig uklokt; alle er forskjellige, uansett økonomisk situasjon, eller livssituasjon generelt. Men jeg vet at vi har mange ensomme mennesker her i Norge, og jeg tror ikke det er helt bak mål å tenke at mennesker som har mye å stri med (og derfor mottar pengestøtte i en eller annen form), ofte sliter med ensomhet. De får kanskje penger, men er likevel usynlige for mange?
Penger er godt for mye, men jeg tror det er veldig mange i vårt samfunn som trenger så mye mer enn det. De trenger øyne som ser dem som de verdifulle menneskene de er, hender som vil hjelpe, føtter som vil gå en slitsom vei med dem, men mest av alt tror jeg mange bare ønsker seg en venn. En å prate med, en å le med, en å se film med, en å trene med eller en å være stille med. Noen å være glad i, og noen som er glad i en tilbake. Kjærlighet er nok en av de usynlige skattene vi trenger aller mest her i livet, alle sammen. Kan vi bli flinkere til å se hvor skatten vår blir av? Jeg tror vi kan velge å åpne øynene og hjertene våre for dem som kanskje trenger dét mer enn de trenger pengene våre. Hvor er ditt hjerte?
Jeg har ingen store materielle skatter, men jeg har veldig mange skatter i form av vennskap, familie, meningsfulle aktiviteter, gode minner og mye mer. Og jeg vet at mye av hjertet mitt ligger i de skattene. Man kan gi opp ganske mange ting her i verden så lenge man fortsatt har dét.
Skatter tror jeg vi alle har, og det kunne jeg sikkert skrevet mye om. Men akkurat nå vil jeg ikke det. Språkstudent som jeg er, tok det ikke så lang tid før tankene mine skled over til en annen type skatt; den prosentandelen av inntektene våre som går til staten. Hvorfor det heter skatt, vet jeg egentlig ikke, og generelt vet jeg veldig lite om skatt. For å være ærlig har jeg ikke jobbet nok i mitt liv til å ha trengt å sette meg inn i det. Før dette blogginnlegget har jeg gjort litt halvhjertet research når det gjelder hva skatten går til, men det var ikke så veldig relevant for den tanken jeg håper på kan bli et leseverdig blogginnlegg.
Det jeg vet, er dette: Vi betaler skatt for å opprettholde velferdsstaten. Noe av det velferdsstaten bidrar med, er trygd og sosialpenger til mennesker som er syke, som mangler inntektsgivende arbeid, eller som av andre grunner sliter med å få endene til å møtes. Altså er litt av skatten min der. Hos de vanskeligstilte i samfunnet.
Men er hjertet mitt der? Jeg er med på å gi støtte til de som sliter gjennom at jeg gjør min samfunnsplikt og betaler skatt. Men kjenner jeg noen av de som mottar hjelpen, har jeg sett deres ansikt? Har jeg gitt dem et smil, eller en hjelpende hånd? Hvor langt rekker mine penger, egentlig? Å sette alle de som mottar pengestøtte fra staten under én kategori, ville vært veldig uklokt; alle er forskjellige, uansett økonomisk situasjon, eller livssituasjon generelt. Men jeg vet at vi har mange ensomme mennesker her i Norge, og jeg tror ikke det er helt bak mål å tenke at mennesker som har mye å stri med (og derfor mottar pengestøtte i en eller annen form), ofte sliter med ensomhet. De får kanskje penger, men er likevel usynlige for mange?
Penger er godt for mye, men jeg tror det er veldig mange i vårt samfunn som trenger så mye mer enn det. De trenger øyne som ser dem som de verdifulle menneskene de er, hender som vil hjelpe, føtter som vil gå en slitsom vei med dem, men mest av alt tror jeg mange bare ønsker seg en venn. En å prate med, en å le med, en å se film med, en å trene med eller en å være stille med. Noen å være glad i, og noen som er glad i en tilbake. Kjærlighet er nok en av de usynlige skattene vi trenger aller mest her i livet, alle sammen. Kan vi bli flinkere til å se hvor skatten vår blir av? Jeg tror vi kan velge å åpne øynene og hjertene våre for dem som kanskje trenger dét mer enn de trenger pengene våre. Hvor er ditt hjerte?
onsdag 24. november 2010
Kjøpefri dag på lørdag
Lørdag 27. november markeres kjøpefri dag i over 50 land, og jeg vil oppfordre alle til å bli med! Dette er en dag hvor man ønsker å sette søkelyset på Vestens ekstreme forbruk, ved å avstå fra å kjøpe noe som helst rett før årets store handlemåned begynner. Framtiden i våre hender, en av organisasjonene som står bak Kjøpefri dag 2010, skriver at målet med denne dagen er "å vekke oppmerksomhet rundt overforbruket og shoppingmentaliteten i den rike del av verden, og få fram følger for miljø, livskvalitet og rettferdig fordeling."
Ved at så mange som mulig setter av nettopp denne dagen til ikke å kjøpe noen ting, vil det ha en dobbel effekt: Det vil forhåpentlig vis gjøre oss som individer til mer bevisste forbrukere, og i tillegg vil det sende et viktig budskap til politikere og nærlingsliv. Én persons bidrag er kanskje lite, men hvis mange deltar og står sammen om dette, vil det merkes når dagen er over og pengene skal telles i butikkene!
Forøvrig vil jeg oppfordre alle, når Kjøpefri dag er markert og julehandelen setter inn, til å fortsette å være bevisste forbrukere. Et tips er å kjøpe etiske og organiske julegaver, og det finnes veldig mye fint der ute. Bor du i Oslo, kan du for eksempel kjøpe julegaver hos Friends Fair Trade på Grønland eller besøke Sally Ann på Majorstua. Er du Trondheimsborger, finnes det en Sally Ann-butikk på Møllenberg, og en stor Fairtrade-butikk som heter Etikken i Kjøpmannsgata 51. Butikken Earthtone i Fjordgata har et godt utvalg av organiske og håndlagde varer, og er et ypperlig sted til å kjøpe julegaver. Bor du i en annen by, vil jeg oppfordre deg til å sjekke ut hva som finnes, og kom gjerne med tips! En siste nyttig lenke jeg vil dele er Grønn Hverdags Guide til mljøvennlig og etisk forbruk, hvor du kan finne en rekke gode tips til hvordan du kan bli en mer bevisst forbruker.
Igjen: Delta på Kjøpefri dag den 27. november!
Ønsker alle en god og etisk julehandel.
Ved at så mange som mulig setter av nettopp denne dagen til ikke å kjøpe noen ting, vil det ha en dobbel effekt: Det vil forhåpentlig vis gjøre oss som individer til mer bevisste forbrukere, og i tillegg vil det sende et viktig budskap til politikere og nærlingsliv. Én persons bidrag er kanskje lite, men hvis mange deltar og står sammen om dette, vil det merkes når dagen er over og pengene skal telles i butikkene!
Forøvrig vil jeg oppfordre alle, når Kjøpefri dag er markert og julehandelen setter inn, til å fortsette å være bevisste forbrukere. Et tips er å kjøpe etiske og organiske julegaver, og det finnes veldig mye fint der ute. Bor du i Oslo, kan du for eksempel kjøpe julegaver hos Friends Fair Trade på Grønland eller besøke Sally Ann på Majorstua. Er du Trondheimsborger, finnes det en Sally Ann-butikk på Møllenberg, og en stor Fairtrade-butikk som heter Etikken i Kjøpmannsgata 51. Butikken Earthtone i Fjordgata har et godt utvalg av organiske og håndlagde varer, og er et ypperlig sted til å kjøpe julegaver. Bor du i en annen by, vil jeg oppfordre deg til å sjekke ut hva som finnes, og kom gjerne med tips! En siste nyttig lenke jeg vil dele er Grønn Hverdags Guide til mljøvennlig og etisk forbruk, hvor du kan finne en rekke gode tips til hvordan du kan bli en mer bevisst forbruker.
Igjen: Delta på Kjøpefri dag den 27. november!
Ønsker alle en god og etisk julehandel.
tirsdag 23. november 2010
Tomme ord
"Another way of approaching the thing is to consider it unnamed, unnamable", skrev den franske essayisten Francis Ponge. Poenget hans var at ord har en tendens til å fange realiteten, avgrense den og gjøre virkeligheten til noe mindre enn det den er. For å ta et eksempel fra litteraturen: I en av Albert Camus' bøker er vi tilskuere til et forelsket par: "Kan du si at du elsker meg?", spør kvinnen, som får til svar "Nei, det kan jeg ikke." Ikke fordi han ikke elsket henne, men fordi å si "jeg elsker deg" ville fange sannheten og sette den i en boks, gjøre den ufri og fastlåst, fordi vi ikke klarer å gripe fullstendig om kjærligheten (som representerer "the thing" jamfør Ponge i dette tilfellet), og derfor egentlig ikke forstår hva "jeg elsker deg" betyr.
Camus og Ponge var drevet av den samme tankegangen om at ord på sett og vis ødelegger og holder fast følelsene og opplevelsene våre. Ponge sa det slik (oversatt til norsk av meg, fritt etter hukommelsen): "Hvordan kan jeg snakke om kjærlighet når jeg ikke engang kan beskrive en stol?"
Jeg har kviet meg en stund for å skrive dette innlegget, i frykt for at det skulle bli nettopp det disse forfatterne så elegant skriver om: tomme ord om noe vi egentlig ikke helt klarer å forstå omfanget av. Så jeg tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer akkurat om fenomenet rundt ord som begrenser opplevelsen. Men det fikk meg til å tenke på noe annet viktig: Kanskje vi som medmennesker skal tenke gjennom ordene vi bruker, og om vi kanskje kunne fjernet en del av dem. Eller nei, ikke fjernet, men la ordene få ta reisen fra munnen, gjennom hjertet, og ut i hendene våre. Jeg er ihvertfall ei som tenker mange store tanker om å gjøre verden bedre, og som liker å prate om det. Og hvis det er flere enn meg der ute som har det litt sånn, syns jeg vi bør ta oss litt tid til å tenke på om kanskje vi skal begynne å appellere til folk litt mer gjennom det vi gjør, og litt mindre gjennom det vi sier.
Camus og Ponge var drevet av den samme tankegangen om at ord på sett og vis ødelegger og holder fast følelsene og opplevelsene våre. Ponge sa det slik (oversatt til norsk av meg, fritt etter hukommelsen): "Hvordan kan jeg snakke om kjærlighet når jeg ikke engang kan beskrive en stol?"
Jeg har kviet meg en stund for å skrive dette innlegget, i frykt for at det skulle bli nettopp det disse forfatterne så elegant skriver om: tomme ord om noe vi egentlig ikke helt klarer å forstå omfanget av. Så jeg tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer akkurat om fenomenet rundt ord som begrenser opplevelsen. Men det fikk meg til å tenke på noe annet viktig: Kanskje vi som medmennesker skal tenke gjennom ordene vi bruker, og om vi kanskje kunne fjernet en del av dem. Eller nei, ikke fjernet, men la ordene få ta reisen fra munnen, gjennom hjertet, og ut i hendene våre. Jeg er ihvertfall ei som tenker mange store tanker om å gjøre verden bedre, og som liker å prate om det. Og hvis det er flere enn meg der ute som har det litt sånn, syns jeg vi bør ta oss litt tid til å tenke på om kanskje vi skal begynne å appellere til folk litt mer gjennom det vi gjør, og litt mindre gjennom det vi sier.
torsdag 11. november 2010
Hva vil du med livet ditt?
Vi tenker gjerne om oss selv at vi er frie og selvstendige mennesker, og at verden ligger for våre føtter. Jeg liker hvertfall å tenke det om meg selv og mitt eget liv. Men ved nærmere ettertanke, er det ikke alltid så lett. Ofte hører jeg folk som sier "Hvis jeg bare hadde vært god nok, så hadde jeg...", "Hadde jeg hatt tid, så skulle jeg...", eller "Hvis jeg bare hadde turt, så...". Og jeg tenker nok ofte slik selv også, selv om jeg ikke alltid er klar over det. Selvfølgelig er ofte det eneste vi kan og bør gjøre å innse at vi ikke har tid til alt som kan virke lokkende her i livet, eller penger til det, for den saks skyld, men noen ganger lurer jeg på om disse argumentene like mye er unnskyldninger for ikke å ta tak i livet sitt og gjøre noen endringer. Magnus Malm skriver i boka Et hjerte større enn verden:
Det første og avgjørende spørsmålet vi kan stille et menneske, er altså ikke: "Hva er ditt problem?", men: "Hva vil du med livet ditt?". Begynner vi med problemet, vil vi antakelig bare forsterke det. Vi har jo ofte bevisst eller ubevisst bygd vår identitet rundt våre begrensninger og problemer." (Malm 2009: 187)
Hva hadde skjedd hvis vi begynte å spørre oss selv, og andre, om hvordan vi ønsker at livene våre så ut, og så faktisk se om noe kan gjøres for å nærme seg det målet? Og hvis det er det - ta et skritt i en ny retning. Det gjelder kanskje særlig oss som er unge og er i en periode der vi i stor grad velger kursen for livene våre. Men jeg tror også det gjelder for alle, uansett alder og livssituasjon. En del styres av valg vi allerede har tatt, men en kan alltid velge (til en viss grad) å omprioritere, å tenke nytt, og ta et dykk ned i seg selv og fundere over om det man ønsker for livet sitt er slik livet faktisk er. Kanskje er utgansgpunktet et annet enn det for den opprinnelige drømmen, men hvis man erkjenner at man er der man er i livet, og tenke: "hvor går veien herfra?"
Da jeg var i Kamerun, skrev jeg et blogginnlegg som het Everything is possible, som handlet om at mennesker med begrensede ressurser ofte er flinkere enn oss som "har alt" til å se mulighetene i det man faktisk har. Dette handlet mer om materielle ting, men jeg tror det har en overføringsverdi til hvordan vi ser på våre egne liv. Bygger vi livet vårt rundt alt som hindrer oss, vil vi neppe bli tilfredse i lengden. La oss være mennesker som bevisst velger veien vi vil gå ut fra de mulighetene og drømmene vi har!
Og når vi først snakker om muligheter og drømmer: La oss også leve med blikket løftet, mot de som kjemper for i det hele tatt å kunne overleve her i verden. Min drøm er å se oss som har fått så mye, leve slik at alle har det de trenger. Jorda vår gir oss alt som trengs for at alle kan bli mette, og det finnes nok penger og ressurser til at alle kan få dekke sine grunnleggende behov og leve gode liv. Jeg drømmer om å se et Norge fullt av medmennesker som forstår at vi er skapt for å dele. Forstår vi det, vil det være flere mennesker der ute som får velge hvilken vei de vil gå, og som får en mulighet til å følge sine egne drømmer. At vi deler, betyr at flere får, ikke at vi ikke får. For mange av oss har faktisk så mye at vi kan dele rettferdig og fortsatt ha alt vi trenger. Overfloden blir kanskje mindre, men det er ikke overfloden som bestemmer hvilken retning du vil at livet ditt skal ta.
lørdag 30. oktober 2010
Hjelper bistand, sånn egentlig?
Jeg vil tørre å påstå at nordmenn generelt er litt skeptiske til bistand. Hvertfall hvis du spør om de er villige til å gi noe av pengene sine til det. Da kommer argumenter som "jeg vet jo ikke om det kommer fram", "jeg stoler ikke på organisasjonene som holder på med sånt", "det går bare til korrupsjon uansett", "organisasjonene har altfor høye administrasjonskostnader, og jeg er ikke interessert i å gi penger til en organisasjon, jeg vil gi penger til folk som virkelig trenger det", og mange flere.
Og ja, vi bør nok være litt kritiske. Kanskje ikke først og fremst på grunn av administrasjonskostnader, men vi bør være kritiske til hvem som forvalter de mottatte bistandspengene. I boka Sveriges afrikanska krig kritiserer Bengt Nilsson svensk bistand, som han sier i stor grad har bidratt (og bidrar fortsatt) til at menneskeliv har gått tapt i afrikanske land. Dette fordi pengene Sverige (og rike vestlige land generelt) sender som hjelp til utviklingsarbeid og i krisesituasjoner i krigsherjede land ikke brukes i tråd med sitt formål, men går rett inn i krigens kjerne og er med på å finansiere konflikten. Er det da rett at vi som er rike her i verden gir av vår overflod i all vår medmenneskelighet og med de beste intensjoner, når bistandspengene fører til at uskyldige mennesker dør?
Dette vil hvertfall ikke jeg være med på! Så hva skal jeg gjøre da? Behovet for hjelp er så stort, og det er fortsatt ikke rettferdig at jeg holder på alle mine penger for meg selv, når jeg har nok til å dele. Vi skal være bevisste på hvem pengene våre går til, og jeg tror Norad og de enkelte hjelpeorganisasjonene har et særlig ansvar med å undersøke hva norske bistandspenger blir brukt til, særlig når det gjelder land som er i krig. Men jeg tviler på at all bistand går med til krigføring. For det første er det mange bistandstrengende land som ikke er i krig, og for det andre har jeg tillit til at det finnes gode, seriøse organisasjoner der ute som forvalter pengene våre på en trygg måte.
Vi kan ikke slutte å gi, selv om vi vet at bistandspenger sørgelig ofte har endt opp i dårlige forvalteres hender. Jeg tror at løsningen for oss som enkeltpersoner er, istedenfor å være redde og skeptiske og derfor holde oss langt unna, å engasjere oss i saken, og aktivt sette oss inn i hva som gjøres av bistandsarbeid fra Norge, hvor pengene går og hvem som forvalter dem; alt med et kritisk blikk. Da trenger vi ikke å være redde for å gi, fordi vi vet hva det innebærer. Og jeg tror det kan ha en dobbel effekt: Ikke bare blir vi mer bevisste givere, men ved at flere er oppmerksomme på hva som foregår på bistandsfronten, vil det bli vanskeligere for korrupte og krigerske ledere å misbruke pengene som mottas, fordi de vet at det vil oppdages.
Og hva administrasjonskostnader angår, så tror jeg ikke det er så farlig. Hvis organisasjonene ikke har noen til å administrere arbeidet, vil alt stagnere. Men dersom vi først setter oss inn i de ulike organisasjonenes arbeid, så kan vi velge å gi til noen vi syns har anstendige administrasjonsutgifter. Og så kan vi gi med glede. Det krever litt tillit, og kanskje jeg er litt naiv, men jeg tror faktisk at det viktigste er å gi. Vi må stole på at de vi velger å dele pengene våre med vet hva de driver med, og at de drives av et reelt ønske om å bedre verden. Og det tror jeg de gjør. Jeg tenker som så at vi som rike nordmenn uansett har godt av å dele rikdommen vår. Hvis vi i tillegg klarer å være litt kritiske til vårt eget forbruk, vil vi kanskje se at vi faktisk ikke trenger enda en ny genser. Og kanskje det ikke er så farlig, da, om alle de 200 kronene den genseren ville kostet, kommer fram til Det fattige barnet i Afrika, hvis jeg skulle finne på å gi dem bort istedenfor å bruke dem på meg selv.
Regnestykket vil kanskje se slik ut: 163kr går til selve bistandsprosjektet, 37kr til administrasjon og mitt perspektiv er flyttet fra "jeg" til "vi".
Og ja, vi bør nok være litt kritiske. Kanskje ikke først og fremst på grunn av administrasjonskostnader, men vi bør være kritiske til hvem som forvalter de mottatte bistandspengene. I boka Sveriges afrikanska krig kritiserer Bengt Nilsson svensk bistand, som han sier i stor grad har bidratt (og bidrar fortsatt) til at menneskeliv har gått tapt i afrikanske land. Dette fordi pengene Sverige (og rike vestlige land generelt) sender som hjelp til utviklingsarbeid og i krisesituasjoner i krigsherjede land ikke brukes i tråd med sitt formål, men går rett inn i krigens kjerne og er med på å finansiere konflikten. Er det da rett at vi som er rike her i verden gir av vår overflod i all vår medmenneskelighet og med de beste intensjoner, når bistandspengene fører til at uskyldige mennesker dør?
Dette vil hvertfall ikke jeg være med på! Så hva skal jeg gjøre da? Behovet for hjelp er så stort, og det er fortsatt ikke rettferdig at jeg holder på alle mine penger for meg selv, når jeg har nok til å dele. Vi skal være bevisste på hvem pengene våre går til, og jeg tror Norad og de enkelte hjelpeorganisasjonene har et særlig ansvar med å undersøke hva norske bistandspenger blir brukt til, særlig når det gjelder land som er i krig. Men jeg tviler på at all bistand går med til krigføring. For det første er det mange bistandstrengende land som ikke er i krig, og for det andre har jeg tillit til at det finnes gode, seriøse organisasjoner der ute som forvalter pengene våre på en trygg måte.
Vi kan ikke slutte å gi, selv om vi vet at bistandspenger sørgelig ofte har endt opp i dårlige forvalteres hender. Jeg tror at løsningen for oss som enkeltpersoner er, istedenfor å være redde og skeptiske og derfor holde oss langt unna, å engasjere oss i saken, og aktivt sette oss inn i hva som gjøres av bistandsarbeid fra Norge, hvor pengene går og hvem som forvalter dem; alt med et kritisk blikk. Da trenger vi ikke å være redde for å gi, fordi vi vet hva det innebærer. Og jeg tror det kan ha en dobbel effekt: Ikke bare blir vi mer bevisste givere, men ved at flere er oppmerksomme på hva som foregår på bistandsfronten, vil det bli vanskeligere for korrupte og krigerske ledere å misbruke pengene som mottas, fordi de vet at det vil oppdages.
Og hva administrasjonskostnader angår, så tror jeg ikke det er så farlig. Hvis organisasjonene ikke har noen til å administrere arbeidet, vil alt stagnere. Men dersom vi først setter oss inn i de ulike organisasjonenes arbeid, så kan vi velge å gi til noen vi syns har anstendige administrasjonsutgifter. Og så kan vi gi med glede. Det krever litt tillit, og kanskje jeg er litt naiv, men jeg tror faktisk at det viktigste er å gi. Vi må stole på at de vi velger å dele pengene våre med vet hva de driver med, og at de drives av et reelt ønske om å bedre verden. Og det tror jeg de gjør. Jeg tenker som så at vi som rike nordmenn uansett har godt av å dele rikdommen vår. Hvis vi i tillegg klarer å være litt kritiske til vårt eget forbruk, vil vi kanskje se at vi faktisk ikke trenger enda en ny genser. Og kanskje det ikke er så farlig, da, om alle de 200 kronene den genseren ville kostet, kommer fram til Det fattige barnet i Afrika, hvis jeg skulle finne på å gi dem bort istedenfor å bruke dem på meg selv.
Regnestykket vil kanskje se slik ut: 163kr går til selve bistandsprosjektet, 37kr til administrasjon og mitt perspektiv er flyttet fra "jeg" til "vi".
onsdag 27. oktober 2010
Ikke-vold
Jeg hørte nylig om et kirkesamfunn i USA som kalles mennonites (er ikke sikker på hva de heter på norsk, la oss kalle dem mennonittene), som stammer fra 1500-tallets anabaptister. Anabaptistene brukte Jesu bergpreken som fundamentet for sin tro, og de tolket den ganske bokstavelig, særlig det Jesus sier om ikke-vold. Hans budskap om å elske sine fiender og vende det andre kinnet til, ble tolket dithen at man skulle avstå fra alle slags voldelige handlinger (dette gjorde det forøvrig problematisk for anabaptistene, som ble forfulgt og henrettet av den katolske kirke på grunn av deres dåpssyn, og de flyktet og bosatte seg på isolerte steder).
Det interessante med dette, var at da mennonittene emigrerte til USA og senere valgte å integrere seg i samfunnet etter hundrevis av år i isolasjon, ble de unge mennene, i likhet med alle andre på deres alder, innkalt til militæret. I seg selv er det kanskje ikke så bemerkelsesverdig, men i tråd med sin oppdragelse med ikke-vold som en sentral del av trosgrunnlaget, ble det problematisk for dem. Myndighetene syntes ikke noe om deres pasifisme, og for å vise dem at voldsutdøvelse kanskje noen ganger var nødvendig, ble en av disse unge mennonittene, Paul, plassert i siviltjeneste på et sinnsykehus. Den tidens institusjoner for mentalt syke mennesker var i praksis en møkkete oppbevaringsplass med få leger og lite omsorg og pleie. Paul ble plassert på det som kaltes den voldelige avdelingen, for skikkelig å få testet sin ikke-voldsfilosofi. Han ble flere ganger angrepet av pasientene, og fikk sår og brudd både her og der, men tydde aldri selv til vold. I begynnelsen ble han ledd av, men til alles store forundring begynte atferden til pasientene å endre seg med tiden, da Paul viste dem at det fantes et alternativ.
Uten at Paul selv hadde hatt en stor visjon om å endre måten man behandlet mentalt syke mennesker på da han gikk inn i sin siviltjeneste, førte hans overbevisning til at man begynte å spørre seg om personer med sinnslidelser faktisk kunne få terapi som gjorde dem friskere og endret atferden deres. Sakte men sikkert endret Pauls overbevisning en hel avdeling, et helt sykehus, et helt system...
Historien om den unge Paul blir for meg et sterkt bilde på hvordan det går an å velge mildhet framfor sinne, respekt istedenfor å angripe, kjærlighet som et svar på hat. Våre valg om hvordan vi møter et medmenneske kan få store konsekvenser for vedkommendes liv. Så la oss gå inn for at de konsekvensene skal være at noen oppdager sin egen uendelige verdi og skjønnhet - at de føler seg elsket. Hvem vet, kanskje det er for første gang på veldig, veldig lenge.
Kilde: Shane Hipps, "Calling" (17.01.2010)
Det interessante med dette, var at da mennonittene emigrerte til USA og senere valgte å integrere seg i samfunnet etter hundrevis av år i isolasjon, ble de unge mennene, i likhet med alle andre på deres alder, innkalt til militæret. I seg selv er det kanskje ikke så bemerkelsesverdig, men i tråd med sin oppdragelse med ikke-vold som en sentral del av trosgrunnlaget, ble det problematisk for dem. Myndighetene syntes ikke noe om deres pasifisme, og for å vise dem at voldsutdøvelse kanskje noen ganger var nødvendig, ble en av disse unge mennonittene, Paul, plassert i siviltjeneste på et sinnsykehus. Den tidens institusjoner for mentalt syke mennesker var i praksis en møkkete oppbevaringsplass med få leger og lite omsorg og pleie. Paul ble plassert på det som kaltes den voldelige avdelingen, for skikkelig å få testet sin ikke-voldsfilosofi. Han ble flere ganger angrepet av pasientene, og fikk sår og brudd både her og der, men tydde aldri selv til vold. I begynnelsen ble han ledd av, men til alles store forundring begynte atferden til pasientene å endre seg med tiden, da Paul viste dem at det fantes et alternativ.
Uten at Paul selv hadde hatt en stor visjon om å endre måten man behandlet mentalt syke mennesker på da han gikk inn i sin siviltjeneste, førte hans overbevisning til at man begynte å spørre seg om personer med sinnslidelser faktisk kunne få terapi som gjorde dem friskere og endret atferden deres. Sakte men sikkert endret Pauls overbevisning en hel avdeling, et helt sykehus, et helt system...
Historien om den unge Paul blir for meg et sterkt bilde på hvordan det går an å velge mildhet framfor sinne, respekt istedenfor å angripe, kjærlighet som et svar på hat. Våre valg om hvordan vi møter et medmenneske kan få store konsekvenser for vedkommendes liv. Så la oss gå inn for at de konsekvensene skal være at noen oppdager sin egen uendelige verdi og skjønnhet - at de føler seg elsket. Hvem vet, kanskje det er for første gang på veldig, veldig lenge.
Kilde: Shane Hipps, "Calling" (17.01.2010)
fredag 22. oktober 2010
Liv og død
Abort er et tema som stadig er oppe til debatt, og det er mye fokus på kvinners frie valg og rettigheter. Valg og rettigheter skal vi absolutt ha, men i denne debatten om kvinners frihet tror jeg vi har lett for å glemme hva valget faktisk handler om. Jeg vil dele en filmsnutt med dere, som er en 15 minutter lang appell holdt av amerikanske Gianna Jenssen. Gianna greide det utrolige - hun overlevde aborten hennes mor hadde valgt. Denne talen holder hun for politikere og andre med høye stillinger i Australia i 2008, den dagen det skal avgjøres om man skal innføre fri abort i delstaten Victoria, Australias tettest befolkede stat. Hun har et unikt ståsted i denne debatten, ettersom abort vanligvis diskuteres av folk som er i kontroll over situasjonen, og ikke av de som aborteres. Mange vil kanskje oppfatte henne som noe provoserende, men jeg syns hun er ganske tøff. Mer skal jeg ikke si, bortsett fra at dere må se både Part 1 og Part 2 (som dere kan klikke dere videre på fra denne linken). Jeg har ikke funnet ut hvordan man legger filmen direkte inn på bloggen ennå, så klikk her for å se talen.
tirsdag 19. oktober 2010
Om ensomhet
Det fine med å studere fransk, er at jeg får lese mye. Teksten jeg holder på med nå, heter "Solitude", og er en novelle skrevet av Guy de Maupassant. Kort fortalt er det en lang monolog holdt av en mann som føler seg alldeles ensom og isolert - ikke fordi han ikke har venner, men fordi at uansett hvor mye han prøver å åpne seg for andre, så vil det alltid være en del av ham, helt innerst, som ingen noensinne kan nå inn til: Je ne me sens jamais plus seul que lorsque je livre mon coeur à quelque ami, parce que je comprends mieux alors l'infranchissable obstacle (jeg føler meg aldri mer alene enn når jeg åpner mitt hjerte for en venn, for da forstår jeg bedre det uoverkommelige hinderet (mellom oss)).
Personne ne comprend personne. Ingen forstår hverandre. Den ensomme mannen siterer den store Gustave Flaubert, og gjentar til stadighet at det er umulig for oss mennesker å faktisk komme hverandre så nær som vi alle lengter etter. Vi kan prøve, og vi vil garantert bli skuffet. Er det virkelig slik? Er ekte, dyptgående kommunikasjon en utopi? Er vi dømt til å mislykkes i vårt strev etter å komme på innsiden av hverandre?
Jeg håper ikke det. Det kan være vanskelig å få fram det vi virkelig har på hjertet, og ofte står flere misforståelser for tur før det egentlig budskapet vårt er forstått hos mottakeren. Men jeg tror det handler vel så mye om innstillingen til den som lytter; vil vi egentlig forstå, eller hører vi det vi vil høre? En venn av meg sa en gang at "når folk spør hvordan du har det, vil de ikke høre noe annet enn 'bra'." Noen ganger tror jeg dessverre hun har rett. Noen ganger tar jeg meg selv i å håpe at svaret skal være "bra", rett og slett fordi det er det minst smertefulle for min egen del. Svarer du "bra", slipper jeg å involvere meg; slipper jeg å være ansvarlig for å hjelpe deg ut av ditt ubehag.
Det er lett å sette seg inn i situasjonen til den som ikke føler seg forstått, og det er mindre behagelig å erkjenne at jeg noen ganger er den som ikke vil forstå. Og hvorfor vil vi ikke forstå? Kanskje det er fordi vi da må åpne for å kjenne litt på noe som er vanskelig i våre egne liv også? Vi kan ikke være helt tilstede for medmenneskene våre hvis vi ikke er villige til å tre ut av komfortsonen en gang iblant.
Til tross for Maupassants ensomme talers utallige beskrivelser av hvor håpløst ensomme vi i bunn og grunn er, og hvor umulig det vil være for oss å trenge gjennom "skallet" til våre medmennesker, klarer han likevel ikke la være å spørre sin venn gjentatte ganger: "Me comprends-tu?" Forstår du meg? Jeg ønsker å være en som svarer ja når noen stiller meg det spørsmålet, eller hvertfall å kunne svare "jeg ønsker å forstå, og jeg prøver så godt jeg kan!". Kanskje, hvis jeg møter menneskene rundt meg med et åpent sinn og et varmt smil, vil jeg kunne bidra til et bittelitt varmere samfunn. Det har blitt sagt flere ganger, av forskjellige kunnskapsrike mennesker, at ensomhet er et stort problem i Norge. Noen er så ensomme at de til slutt ikke orker mer av livet. De trenger nok mer hjelp enn jeg kan gi dem, men kanskje min og din vilje til å forstå generelt kan være med på å trekke oss ett skritt i riktig retning; et skritt mot et mer åpent og varmt samfunn hvor det er rom for hele mennesker og det de måtte bære på?
Personne ne comprend personne. Ingen forstår hverandre. Den ensomme mannen siterer den store Gustave Flaubert, og gjentar til stadighet at det er umulig for oss mennesker å faktisk komme hverandre så nær som vi alle lengter etter. Vi kan prøve, og vi vil garantert bli skuffet. Er det virkelig slik? Er ekte, dyptgående kommunikasjon en utopi? Er vi dømt til å mislykkes i vårt strev etter å komme på innsiden av hverandre?
Jeg håper ikke det. Det kan være vanskelig å få fram det vi virkelig har på hjertet, og ofte står flere misforståelser for tur før det egentlig budskapet vårt er forstått hos mottakeren. Men jeg tror det handler vel så mye om innstillingen til den som lytter; vil vi egentlig forstå, eller hører vi det vi vil høre? En venn av meg sa en gang at "når folk spør hvordan du har det, vil de ikke høre noe annet enn 'bra'." Noen ganger tror jeg dessverre hun har rett. Noen ganger tar jeg meg selv i å håpe at svaret skal være "bra", rett og slett fordi det er det minst smertefulle for min egen del. Svarer du "bra", slipper jeg å involvere meg; slipper jeg å være ansvarlig for å hjelpe deg ut av ditt ubehag.
Det er lett å sette seg inn i situasjonen til den som ikke føler seg forstått, og det er mindre behagelig å erkjenne at jeg noen ganger er den som ikke vil forstå. Og hvorfor vil vi ikke forstå? Kanskje det er fordi vi da må åpne for å kjenne litt på noe som er vanskelig i våre egne liv også? Vi kan ikke være helt tilstede for medmenneskene våre hvis vi ikke er villige til å tre ut av komfortsonen en gang iblant.
Til tross for Maupassants ensomme talers utallige beskrivelser av hvor håpløst ensomme vi i bunn og grunn er, og hvor umulig det vil være for oss å trenge gjennom "skallet" til våre medmennesker, klarer han likevel ikke la være å spørre sin venn gjentatte ganger: "Me comprends-tu?" Forstår du meg? Jeg ønsker å være en som svarer ja når noen stiller meg det spørsmålet, eller hvertfall å kunne svare "jeg ønsker å forstå, og jeg prøver så godt jeg kan!". Kanskje, hvis jeg møter menneskene rundt meg med et åpent sinn og et varmt smil, vil jeg kunne bidra til et bittelitt varmere samfunn. Det har blitt sagt flere ganger, av forskjellige kunnskapsrike mennesker, at ensomhet er et stort problem i Norge. Noen er så ensomme at de til slutt ikke orker mer av livet. De trenger nok mer hjelp enn jeg kan gi dem, men kanskje min og din vilje til å forstå generelt kan være med på å trekke oss ett skritt i riktig retning; et skritt mot et mer åpent og varmt samfunn hvor det er rom for hele mennesker og det de måtte bære på?
søndag 17. oktober 2010
Euro-orphans
Tirsdag denne uka viste Brennpunkt på NRK1 en svensk dokumentar om såkalte Euro-orphans, barn av østeuropeiske foreldre som er nødt til å reise ut av landet sitt uten barna for å få en inntekt familien kan leve på. I Europas mindre velstående land anslås det å være hundretusener av barn som må leve som delvis foreldreløse mens mamma eller pappa, eller kanskje begge, prøver å få økonomien til å gå rundt i et annet EU-land. Denne dokumentaren fokuserte på tre mammaer som jobber som hushjelper i Sverige, og paradokset det er at de må forlate sine egne barn for at rike svenske foreldre skal få mer kvalitetstid med sine i en travel hverdag.
Hvor er rettferdigheten i dette? Ja, mødrene har valgt det selv og er takknemlige for muligheten de har fått, og nei, ingen tvinger dem, men det skal ikke mye medmenneskelighet til for å forstå at denne situasjonen ikke er ønskelig for kvinnene og barna deres. Er det galt av velstående familier å ansette disse kvinnene, når man vet at barna blir igjen i hjemlandet? De er jo tross alt med på å gi kvinnene et håp om å klare seg økonomisk, og en reell sjanse til å forsørge seg og sine. Men kan det rettferdiggjøre tapet hundre tusener av barn lider under daglig? Kan penger rettferdiggjøre et barns tårer og lengsel etter nærhet fra den som står dem aller nærmest? Kan vi tillate at økonomi "rettferdiggjør" omsorgssvikt i så stor skala at det er blitt et samfunnsproblem flere steder?
Hvis mødrene hadde blitt i landene de opprinnelig kommer fra, hadde de og barna deres sultet. Hvis ingen hadde ansatt dem når de som siste mulige utvei reiste vestover for å få jobb, ville kanskje alt håp vært ute. Jeg klandrer ikke mødrene, og jeg klandrer ikke de som ansetter øst-europeerne. Men tyder ikke dette problemet på en grov ujevnhet og systematisk urettferdighet? Hvorfor blir forskjellene på fattig og rik større i Europa, når vi kaller oss for en velutviklet verdensdel? Og hva skal til for å snu denne tendensen? Vi hører at våre politikere er stolte av at Norge ligger på toppen når det gjelder bistand - vi gir hele 1,09 prosent av brutto nasjonalinntekt (som forøvrig senkes til 1,02, altså ca. 300 millioner kroner, i 2011, med politikernes gode samvittighet, for vi ligger fremdeles på toppen). Så er dette egentlig vårt ansvar?
Ja, det syns jeg. Tenk om vi hadde turt å gi av vår overflod med utgangspunkt i hvor mye vi trenger, og så gi resten bort, istedenfor å tenke "hvor mye er vi villige til å avse?" Jeg er klar over at bildet er mer nyansert enn som så, og at det mest sannsynlig er mange grunner for hvorfor Norge skal bruke akkurat 1,02 prosent på bistand. Og kanskje går ikke de øst-europesike landene inn under kriteriene når det gjelder hvem som kan motta bistand. Men i en ideell verden - tenk om vi alle kunne kviet oss litt mindre for å dele det vi har med de som trenger det. Jeg vet hvertfall for meg selv at jeg har mer penger enn jeg strengt tatt trenger, selv som "fattig student". Og det må da finnes en måte for øst-europeere å tjene penger til livets opphold i sitt eget land på? Mest sannsynlig er ikke løsningen på det problemet at Vest-Europa begynner å dele ut penger så de skal kunne bli hjemme; det trengs en endring i systemet. Likevel tror jeg at vi som er rike (og ja, de aller fleste i Norge er rike, sammenlignet med resten av verden) må bli mindre glad i vår egen formue og nytelse og litt mer glad i dem vi deler dette stedet kalt jorda med. Kanskje TV-aksjonen neste uke er et fint sted å begynne?
For å se dokumentaren om Euro-orphans, klikk her
Hvis mødrene hadde blitt i landene de opprinnelig kommer fra, hadde de og barna deres sultet. Hvis ingen hadde ansatt dem når de som siste mulige utvei reiste vestover for å få jobb, ville kanskje alt håp vært ute. Jeg klandrer ikke mødrene, og jeg klandrer ikke de som ansetter øst-europeerne. Men tyder ikke dette problemet på en grov ujevnhet og systematisk urettferdighet? Hvorfor blir forskjellene på fattig og rik større i Europa, når vi kaller oss for en velutviklet verdensdel? Og hva skal til for å snu denne tendensen? Vi hører at våre politikere er stolte av at Norge ligger på toppen når det gjelder bistand - vi gir hele 1,09 prosent av brutto nasjonalinntekt (som forøvrig senkes til 1,02, altså ca. 300 millioner kroner, i 2011, med politikernes gode samvittighet, for vi ligger fremdeles på toppen). Så er dette egentlig vårt ansvar?
Ja, det syns jeg. Tenk om vi hadde turt å gi av vår overflod med utgangspunkt i hvor mye vi trenger, og så gi resten bort, istedenfor å tenke "hvor mye er vi villige til å avse?" Jeg er klar over at bildet er mer nyansert enn som så, og at det mest sannsynlig er mange grunner for hvorfor Norge skal bruke akkurat 1,02 prosent på bistand. Og kanskje går ikke de øst-europesike landene inn under kriteriene når det gjelder hvem som kan motta bistand. Men i en ideell verden - tenk om vi alle kunne kviet oss litt mindre for å dele det vi har med de som trenger det. Jeg vet hvertfall for meg selv at jeg har mer penger enn jeg strengt tatt trenger, selv som "fattig student". Og det må da finnes en måte for øst-europeere å tjene penger til livets opphold i sitt eget land på? Mest sannsynlig er ikke løsningen på det problemet at Vest-Europa begynner å dele ut penger så de skal kunne bli hjemme; det trengs en endring i systemet. Likevel tror jeg at vi som er rike (og ja, de aller fleste i Norge er rike, sammenlignet med resten av verden) må bli mindre glad i vår egen formue og nytelse og litt mer glad i dem vi deler dette stedet kalt jorda med. Kanskje TV-aksjonen neste uke er et fint sted å begynne?
For å se dokumentaren om Euro-orphans, klikk her
fredag 15. oktober 2010
Ny blogg
Tiden i Kamerun er over, så www.pernilleikamerun.blogspot.com er et avsluttet kapittel, men bloggskriving fikk jeg jammen smaken på. Så denne bloggen vil bli et forsøk på å formidle store og små tanker om ting jeg syns er viktig her i verden. For det må da finnes viktige, inspirerende og engasjerende saker å skrive om når man lever i Norge også?
Jeg vil oppfordre dere til å sjekke ut linkene på høyre side, og ellers:
Siden jeg ikke er en erfaren blogger når det gjelder annet enn reiseskildring, så vil denne bloggen i første omgang bli et prøveprosjekt, fylt av det som måtte falle meg inn. Forhåpentligvis vil det handle mye om rettferdighet og fattigdomsbekjempelse - det som fanget meg i fjor. For hvordan skal jeg leve nå, etter å ha sett litt av den virkeligheten som er så langt borte fra oss her i Norge; en verden der fattigdom, sykdom, miljøproblemer og urettferdighet er langt mer enn noe man prater om eller bevilger 1,02% av stadsbudsjettet til? Kan man leve rettferdig som nordmann i Norge, eller er man nødt til å gi avkall på all materiell overflod og leve et liv i fattigdom for å kunne ha en ren samvittighet?
Jeg vil oppfordre dere til å sjekke ut linkene på høyre side, og ellers:
Følg med, og gi gjerne innspill til det jeg skriver!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)