Utseende og synsinntrykk har utrolig mye å si. Jeg mener ikke nødvendigvis utseende i form av image, idealer og mote, men bare tenk på det: hvor mye tror du ikke du vet om en person kun basert på det du ser? Det kan selvfølgelig hende jeg er alene om å bedømme folk på grunnlag av hvordan jeg syns de er, men egentlig tror jeg det er noe ganske allment.
Å avgjøre hva slags menneske man møter ved hjelp av inntrykket man får når man ser dem, er nok så vanlig fordi det til en viss grad tjener oss. Vi kan se om vedkommende fremstår fredelig eller farlig, velmenende eller ute etter å ta oss. I løpet av det minuttet vi bruker på å gjøre oss opp en mening om noen første gang vi treffer dem, finner vi ut om det er greit at de nærmer seg oss, eller om det er best å komme seg unna.
Så nei, å vurdere noen på grunnlag av det første vi ser, er ikke bare dumt. Men det er en kjensgjerning at det er relativt få mennesker vi trenger å løpe fra, og de vurderingene vi til daglig gjør, er ikke den slags innstinktive bedømmelser som går på vår sikkerhet. Vi vurderer om de ser oppegående og smarte ut, om de er sosialt vellykkede, om de er interessante, hvis de er mørke i huden tenker vi kanskje på om de snakker godt norsk, har de annerledes klær på seg, tenker vi på hvorvidt de er velintegrerte eller ikke. Og vi tenker på om disse menneskene er verdt vår tid og vår oppmerksomhet. Forhåpentlig vis er ikke dette uttalte avveininger, men heller vage, ubevisste tanker som påvirker hvordan vi ser på og forholder oss til hverandre. Kanskje ikke mye, men litt. Bare akkurat så mye at vi velger om vi trekker oss unna eller søker kontakt. Hvertfall gjør jeg det oftere enn jeg liker å innrømme. Men å erkjenne hvordan det er, tar man det første skrittet mot å kunne endre det, og jeg øver meg på å vente med å bestemme hvordan noen er til jeg har blitt kjent med dem. For folk flest er vanligvis veldig mye mer enn det du ser.
La meg fortelle om en jeg har blitt kjent med i høst. Han er mørk i huden, snakker gebrokkent norsk, driver en liten kiosk med ugunstige priser og snevert utvalg, og mottar uføretrygd av staten. Egentlig er han ikke i god nok fysisk form til å jobbe, men kiosken er en måte å komme i kontakt med folk på og å fylle dagene. Da jeg flyttet til Trondheim, var det han som ga meg den varmeste velkomsten. Det virket som om han var oppriktig glad for at akkurat jeg hadde kommet dit, og fortalte hvilke matbutikker som var billigst og best (hans egen kom lengst ned på lista..!). Trengte vi skyss med bil, måtte vi bare si ifra, så skulle han stille opp. Han smiler (så vidt jeg har sett) alltid, og vinker når jeg skynder meg forbi kiosken i minusgradene. Og stopper man innom, han er glad i å snakke. Forteller om hvor han kommer fra, hvordan det er der, og hva han har blitt utsatt for. Han mottar uføretrygd i Norge fordi han ble torturert i fengsel, på grunn av at han hadde blitt kristen. Han brenner for at kvinner i hans hjemland skal få flere rettigheter, og for at man skal være fri til å tro på og utøve religionen sin. Han drømmer om å få dele det beste han har fått med de der hjemme som aldri har fått sjansen til å høre. Dette er en mann som er villig til å risikere livet sitt fordi det han tror på er for godt til at han klarer å holde det for seg selv.
Utenpå ser han ut som en ganske alminnelig innvandrermann i et lavtlønnet yrke. Men hvis man tar seg tid til å gå inn i kiosken og høre på fortellingene hans, oppdager man at det er så mye mer ved ham enn det som møter øyet. Og hvem vet, kanskje han ikke er den eneste det gjelder for? Tar du deg tid til å høre historiene til de du møter, eller til de du går forbi på gatehjørnet hver dag i all din travelhet?
Fantastisk!
SvarSlett