Hvem er verdig asyl?

Aftenposten.no skriver i dag om at antall asylsøkere til Norge er halvert i løpet av det siste året, blant annet på grunn av at Sverige har en mer liberal praksis i forhold til enkelte nasjonaliteter. Og Norge er ikke alene om å føre en streng asylpolitikk; flere land i det sørlige Europa vokter grensene sine nøye for å hindre at flyktninger kommer inn i det hele tatt. Nedgangen i antall søknader om asyl skyldes ikke at verden er blitt fredeligere, men at flyktninger hindres i å komme hit på grunn av Europas strenge politikk og kontroll. Resultatet blir, ifølge Ana Fontal i European Council on Refugees and Exiles (ECRE), at det er utviklingslandene som tar imot de fleste av flyktningene i verden.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det slik at de landene som har ressurser til å ta imot og ta seg av flyktninger, ikke vil det? Er det rettferdig og menneskelig forsvarlig å "dumpe" mennesker som kommer fra en så kritisk tilværelse at de ser seg nødt til å flykte, i fanget på stater som allerede sliter nok med å få sitt eget land til å stå på egne ben? Jeg mener ikke at det ikke er bra for flyktninger å komme til u-land, eller at disse ikke makter å ta seg av dem - muligens vil asylsøkerne møte større varme, hjelpsomhet og vennlighet blant folk flest i en del utviklingsland enn de ville blitt møtt av i Norge. Men sett i lys av landenes ressurser, ville det ikke vært bedre om land som lever i overflod kunne brukt litt mer av denne på noen av de som kanskje trenger det aller mest?

Det som sjokkerer meg, er uviljen mot å ta imot noen av de mest utsatte menneskene her i verden. Jeg er sikker på at, hvis vi går inn for det, kan Norge ta imot mange flere flyktninger og gi dem gode liv her i Norge. Vi har gode og velfungerende velferdsordninger, hvorfor er de forbeholdt folk som har livet mer eller mindre på stell (målt opp mot mennesker som kommer fra krig, sult og andre katastrofer)? Hvorfor kan ikke velferdsstaten også komme folk som kanskje aldri har blitt tatt vare på av myndighetene (på en positiv måte, hvertfall) til gode?

Eller er Norge (og Europa) bare for mennesker som ikke har opplevd krig og forølgelse? For folk som ikke lider av traumer som kanskje vil gjøre at de ikke fungerer like godt i samfunnet? Bare for personer med kapasitet til å lære seg norsk flytende med en gang og gå inn i arbeidslivet uten å ha andre (viktigere) ting å få orden på i livene sine?

Balanse er viktig, og det er bra at de som flytter inn i landet vårt kan dekke nødvendige behov for å holde samfunnet i gang. Det er avgjørende å ha borgere (uansett opprinnelse) som gir noe tilbake for det de nyter godt av. Men har vi virkelig ikke plass til dem som trenger aller mest den hjelpen vi som et stabilt og ressurssterkt samfunn kan gi? Har vi egentlig noen rett til å kalle oss et ressurssterkt samfunn hvis vi støter fra oss dem som ber oss om hjelp? Kan vi kalle oss velfungerende hvis det ikke er rom for verdens svake? Er Norge virkelig et rettferdig og åpent samfunn når tvilen kommer de færreste (fremmede) til gode, fordi de ikke har en vanntett historie som er hundre prosent mulig å undersøke og verifisere? Det er hvertfall ikke et samfunn jeg kan være særlig stolt av.