Jeg hørte nylig om et kirkesamfunn i USA som kalles mennonites (er ikke sikker på hva de heter på norsk, la oss kalle dem mennonittene), som stammer fra 1500-tallets anabaptister. Anabaptistene brukte Jesu bergpreken som fundamentet for sin tro, og de tolket den ganske bokstavelig, særlig det Jesus sier om ikke-vold. Hans budskap om å elske sine fiender og vende det andre kinnet til, ble tolket dithen at man skulle avstå fra alle slags voldelige handlinger (dette gjorde det forøvrig problematisk for anabaptistene, som ble forfulgt og henrettet av den katolske kirke på grunn av deres dåpssyn, og de flyktet og bosatte seg på isolerte steder).
Det interessante med dette, var at da mennonittene emigrerte til USA og senere valgte å integrere seg i samfunnet etter hundrevis av år i isolasjon, ble de unge mennene, i likhet med alle andre på deres alder, innkalt til militæret. I seg selv er det kanskje ikke så bemerkelsesverdig, men i tråd med sin oppdragelse med ikke-vold som en sentral del av trosgrunnlaget, ble det problematisk for dem. Myndighetene syntes ikke noe om deres pasifisme, og for å vise dem at voldsutdøvelse kanskje noen ganger var nødvendig, ble en av disse unge mennonittene, Paul, plassert i siviltjeneste på et sinnsykehus. Den tidens institusjoner for mentalt syke mennesker var i praksis en møkkete oppbevaringsplass med få leger og lite omsorg og pleie. Paul ble plassert på det som kaltes den voldelige avdelingen, for skikkelig å få testet sin ikke-voldsfilosofi. Han ble flere ganger angrepet av pasientene, og fikk sår og brudd både her og der, men tydde aldri selv til vold. I begynnelsen ble han ledd av, men til alles store forundring begynte atferden til pasientene å endre seg med tiden, da Paul viste dem at det fantes et alternativ.
Uten at Paul selv hadde hatt en stor visjon om å endre måten man behandlet mentalt syke mennesker på da han gikk inn i sin siviltjeneste, førte hans overbevisning til at man begynte å spørre seg om personer med sinnslidelser faktisk kunne få terapi som gjorde dem friskere og endret atferden deres. Sakte men sikkert endret Pauls overbevisning en hel avdeling, et helt sykehus, et helt system...
Historien om den unge Paul blir for meg et sterkt bilde på hvordan det går an å velge mildhet framfor sinne, respekt istedenfor å angripe, kjærlighet som et svar på hat. Våre valg om hvordan vi møter et medmenneske kan få store konsekvenser for vedkommendes liv. Så la oss gå inn for at de konsekvensene skal være at noen oppdager sin egen uendelige verdi og skjønnhet - at de føler seg elsket. Hvem vet, kanskje det er for første gang på veldig, veldig lenge.
Kilde: Shane Hipps, "Calling" (17.01.2010)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar