Euro-orphans

Tirsdag denne uka viste Brennpunkt på NRK1 en svensk dokumentar om såkalte Euro-orphans, barn av østeuropeiske foreldre som er nødt til å reise ut av landet sitt uten barna for å få en inntekt familien kan leve på. I Europas mindre velstående land anslås det å være hundretusener av barn som må leve som delvis foreldreløse mens mamma eller pappa, eller kanskje begge, prøver å få økonomien til å gå rundt i et annet EU-land. Denne dokumentaren fokuserte på tre mammaer som jobber som hushjelper i Sverige, og paradokset det er at de må forlate sine egne barn for at rike svenske foreldre skal få mer kvalitetstid med sine i en travel hverdag.

Hvor er rettferdigheten i dette? Ja, mødrene har valgt det selv og er takknemlige for muligheten de har fått, og nei, ingen tvinger dem, men det skal ikke mye medmenneskelighet til for å forstå at denne situasjonen ikke er ønskelig for kvinnene og barna deres. Er det galt av velstående familier å ansette disse kvinnene, når man vet at barna blir igjen i hjemlandet? De er jo tross alt med på å gi kvinnene et håp om å klare seg økonomisk, og en reell sjanse til å forsørge seg og sine. Men kan det rettferdiggjøre tapet hundre tusener av barn lider under daglig? Kan penger rettferdiggjøre et barns tårer og lengsel etter nærhet fra den som står dem aller nærmest? Kan vi tillate at økonomi "rettferdiggjør" omsorgssvikt i så stor skala at det er blitt et samfunnsproblem flere steder?

Hvis mødrene hadde blitt i landene de opprinnelig kommer fra, hadde de og barna deres sultet. Hvis ingen hadde ansatt dem når de som siste mulige utvei reiste vestover for å få jobb, ville kanskje alt håp vært ute. Jeg klandrer ikke mødrene, og jeg klandrer ikke de som ansetter øst-europeerne. Men tyder ikke dette problemet på en grov ujevnhet og systematisk urettferdighet? Hvorfor blir forskjellene på fattig og rik større i Europa, når vi kaller oss for en velutviklet verdensdel? Og hva skal til for å snu denne tendensen? Vi hører at våre politikere er stolte av at Norge ligger på toppen når det gjelder bistand - vi gir hele 1,09 prosent av brutto nasjonalinntekt (som forøvrig senkes til 1,02, altså ca. 300 millioner kroner, i 2011, med politikernes gode samvittighet, for vi ligger fremdeles på toppen). Så er dette egentlig vårt ansvar?

Ja, det syns jeg. Tenk om vi hadde turt å gi av vår overflod med utgangspunkt i hvor mye vi trenger, og så gi resten bort, istedenfor å tenke "hvor mye er vi villige til å avse?" Jeg er klar over at bildet er mer nyansert enn som så, og at det mest sannsynlig er mange grunner for hvorfor Norge skal bruke akkurat 1,02 prosent på bistand. Og kanskje går ikke de øst-europesike landene inn under kriteriene når det gjelder hvem som kan motta bistand. Men i en ideell verden - tenk om vi alle kunne kviet oss litt mindre for å dele det vi har med de som trenger det. Jeg vet hvertfall for meg selv at jeg har mer penger enn jeg strengt tatt trenger, selv som "fattig student". Og det må da finnes en måte for øst-europeere å tjene penger til livets opphold i sitt eget land på? Mest sannsynlig er ikke løsningen på det problemet at Vest-Europa begynner å dele ut penger så de skal kunne bli hjemme; det trengs en endring i systemet. Likevel tror jeg at vi som er rike (og ja, de aller fleste i Norge er rike, sammenlignet med resten av verden) må bli mindre glad i vår egen formue og nytelse og litt mer glad i dem vi deler dette stedet kalt jorda med. Kanskje TV-aksjonen neste uke er et fint sted å begynne?

For å se dokumentaren om Euro-orphans, klikk her