Hjelper bistand, sånn egentlig?

Jeg vil tørre å påstå at nordmenn generelt er litt skeptiske til bistand. Hvertfall hvis du spør om de er villige til å gi noe av pengene sine til det. Da kommer argumenter som "jeg vet jo ikke om det kommer fram", "jeg stoler ikke på organisasjonene som holder på med sånt", "det går bare til korrupsjon uansett", "organisasjonene har altfor høye administrasjonskostnader, og jeg er ikke interessert i å gi penger til en organisasjon, jeg vil gi penger til folk som virkelig trenger det", og mange flere.

Og ja, vi bør nok være litt kritiske. Kanskje ikke først og fremst på grunn av administrasjonskostnader, men vi bør være kritiske til hvem som forvalter de mottatte bistandspengene. I boka Sveriges afrikanska krig kritiserer Bengt Nilsson svensk bistand, som han sier i stor grad har bidratt (og bidrar fortsatt) til at menneskeliv har gått tapt i afrikanske land. Dette fordi pengene Sverige (og rike vestlige land generelt) sender som hjelp til utviklingsarbeid og i krisesituasjoner i krigsherjede land ikke brukes i tråd med sitt formål, men går rett inn i krigens kjerne og er med på å finansiere konflikten. Er det da rett at vi som er rike her i verden gir av vår overflod i all vår medmenneskelighet og med de beste intensjoner, når bistandspengene fører til at uskyldige mennesker dør?

Dette vil hvertfall ikke jeg være med på! Så hva skal jeg gjøre da? Behovet for hjelp er så stort, og det er fortsatt ikke rettferdig at jeg holder på alle mine penger for meg selv, når jeg har nok til å dele. Vi skal være bevisste på hvem pengene våre går til, og jeg tror Norad og de enkelte hjelpeorganisasjonene har et særlig ansvar med å undersøke hva norske bistandspenger blir brukt til, særlig når det gjelder land som er i krig. Men jeg tviler på at all bistand går med til krigføring. For det første er det mange bistandstrengende land som ikke er i krig, og for det andre har jeg tillit til at det finnes gode, seriøse organisasjoner der ute som forvalter pengene våre på en trygg måte.

Vi kan ikke slutte å gi, selv om vi vet at bistandspenger sørgelig ofte har endt opp i dårlige forvalteres hender. Jeg tror at løsningen for oss som enkeltpersoner er, istedenfor å være redde og skeptiske og derfor holde oss langt unna, å engasjere oss i saken, og aktivt sette oss inn i hva som gjøres av bistandsarbeid fra Norge, hvor pengene går og hvem som forvalter dem; alt med et kritisk blikk. Da trenger vi ikke å være redde for å gi, fordi vi vet hva det innebærer. Og jeg tror det kan ha en dobbel effekt: Ikke bare blir vi mer bevisste givere, men ved at flere er oppmerksomme på hva som foregår på bistandsfronten, vil det bli vanskeligere for korrupte og krigerske ledere å misbruke pengene som mottas, fordi de vet at det vil oppdages.

Og hva administrasjonskostnader angår, så tror jeg ikke det er så farlig. Hvis organisasjonene ikke har noen til å administrere arbeidet, vil alt stagnere. Men dersom vi først setter oss inn i de ulike organisasjonenes arbeid, så kan vi velge å gi til noen vi syns har anstendige administrasjonsutgifter. Og så kan vi gi med glede. Det krever litt tillit, og kanskje jeg er litt naiv, men jeg tror faktisk at det viktigste er å gi. Vi må stole på at de vi velger å dele pengene våre med vet hva de driver med, og at de drives av et reelt ønske om å bedre verden. Og det tror jeg de gjør. Jeg tenker som så at vi som rike nordmenn uansett har godt av å dele rikdommen vår. Hvis vi i tillegg klarer å være litt kritiske til vårt eget forbruk, vil vi kanskje se at vi faktisk ikke trenger enda en ny genser. Og kanskje det ikke er så farlig, da, om alle de 200 kronene den genseren ville kostet, kommer fram til Det fattige barnet i Afrika, hvis jeg skulle finne på å gi dem bort istedenfor å bruke dem på meg selv.

Regnestykket vil kanskje se slik ut: 163kr går til selve bistandsprosjektet, 37kr til administrasjon og mitt perspektiv er flyttet fra "jeg" til "vi".