Om ensomhet

Det fine med å studere fransk, er at jeg får lese mye. Teksten jeg holder på med nå, heter "Solitude", og er en novelle skrevet av Guy de Maupassant. Kort fortalt er det en lang monolog holdt av en mann som føler seg alldeles ensom og isolert - ikke fordi han ikke har venner, men fordi at uansett hvor mye han prøver å åpne seg for andre, så vil det alltid være en del av ham, helt innerst, som ingen noensinne kan nå inn til: Je ne me sens jamais plus seul que lorsque je livre mon coeur à quelque ami, parce que je comprends mieux alors l'infranchissable obstacle (jeg føler meg aldri mer alene enn når jeg åpner mitt hjerte for en venn, for da forstår jeg bedre det uoverkommelige hinderet (mellom oss)).

Personne ne comprend personne. Ingen forstår hverandre. Den ensomme mannen siterer den store Gustave Flaubert, og gjentar til stadighet at det er umulig for oss mennesker å faktisk komme hverandre så nær som vi alle lengter etter. Vi kan prøve, og vi vil garantert bli skuffet. Er det virkelig slik? Er ekte, dyptgående kommunikasjon en utopi? Er vi dømt til å mislykkes i vårt strev etter å komme på innsiden av hverandre?

Jeg håper ikke det. Det kan være vanskelig å få fram det vi virkelig har på hjertet, og ofte står flere misforståelser for tur før det egentlig budskapet vårt er forstått hos mottakeren. Men jeg tror det handler vel så mye om innstillingen til den som lytter; vil vi egentlig forstå, eller hører vi det vi vil høre? En venn av meg sa en gang at "når folk spør hvordan du har det, vil de ikke høre noe annet enn 'bra'." Noen ganger tror jeg dessverre hun har rett. Noen ganger tar jeg meg selv i å håpe at svaret skal være "bra", rett og slett fordi det er det minst smertefulle for min egen del. Svarer du "bra", slipper jeg å involvere meg; slipper jeg å være ansvarlig for å hjelpe deg ut av ditt ubehag.

Det er lett å sette seg inn i situasjonen til den som ikke føler seg forstått, og det er mindre behagelig å erkjenne at jeg noen ganger er den som ikke vil forstå. Og hvorfor vil vi ikke forstå? Kanskje det er fordi vi da må åpne for å kjenne litt på noe som er vanskelig i våre egne liv også? Vi kan ikke være helt tilstede for medmenneskene våre hvis vi ikke er villige til å tre ut av komfortsonen en gang iblant.

Til tross for Maupassants ensomme talers utallige beskrivelser av hvor håpløst ensomme vi i bunn og grunn er, og hvor umulig det vil være for oss å trenge gjennom "skallet" til våre medmennesker, klarer han likevel ikke la være å spørre sin venn gjentatte ganger: "Me comprends-tu?" Forstår du meg? Jeg ønsker å være en som svarer ja når noen stiller meg det spørsmålet, eller hvertfall å kunne svare "jeg ønsker å forstå, og jeg prøver så godt jeg kan!". Kanskje, hvis jeg møter menneskene rundt meg med et åpent sinn og et varmt smil, vil jeg kunne bidra til et bittelitt varmere samfunn. Det har blitt sagt flere ganger, av forskjellige kunnskapsrike mennesker, at ensomhet er et stort problem i Norge. Noen er så ensomme at de til slutt ikke orker mer av livet. De trenger nok mer hjelp enn jeg kan gi dem, men kanskje min og din vilje til å forstå generelt kan være med på å trekke oss ett skritt i riktig retning; et skritt mot et mer åpent og varmt samfunn hvor det er rom for hele mennesker og det de måtte bære på?