Gjør det selv

Tidligere her på bloggen har jeg oppfordret dere som leser den om å kjøpe Fairtrade-merkede produkter der det er et alternativ. Det er ikke så mye dyrere enn andre varer (noe koster det samme), og det eventuelle mellomlegget gjør livet litt enklere for noen som trenger det, med andre ord vel brukte penger.

Dessverre er Fairtrade-utvalget i en rekke butikker ofte skuffende dårlig. Student som jeg er, er jeg nødt til å la lommeboka styre hvor jeg handler mat, og selvfølgelig vil man handle der det er billigst. I mitt tilfelle er det ensbetydende med butikken med dårligst utvalg av rettferdige varer. Faktisk har de kun ett eneste garantert rettferdig (dvs. Fairtrade-merket) produkt til salg i hele butikken! Hårreisende, på grensen til ekkelt. Det skal så lite til å ta inn slike produkter. Hvorfor gjør de det ikke? Fordi Fairtrade betyr litt mindre fortjeneste til butikkene. En større prosentandel går til de som produserer råvarene, vanligvis bønder i fattige lokalsamfunn i den tredje verden.

Med et smil spør jeg kassamannen om de kan begynne å selge Fairtrade-merket appelsinjuice i den flotte butikken deres. Det er det ikke de som bestemmer, svarer han. De som bestemmer, det er de høyt der oppe, de som eier alle landets butikker med det navnet. Kan ikke dere foreslå for dem å gjøre noe med dette, da? Nei, de har ikke lov til å ta inn andre produkter enn det som er bestemt fra høyeste hold. Hva om kundene deres ønsker å kjøpe Fairtrade-produkter, da? Det kommer helt an på hvor mange som er interessert i det, får jeg beskjed om, med et lite smil som betyr "nei, du kommer ikke langt med å mase mer om dette. Du er bare én, og sjefene kommer ikke til å endre noe på grunn av én kundes ønske". Jaja, det var synd for dere, for da kjøper jeg appelsinjuicen min et annet sted, fram til de ombestemmer seg.

Det kommer helt an på hvor mange som er interessert i det.  Jeg kommer ikke til å slutte å spørre, jeg skal spørre og spørre, til alle som jobber i den butikken vet at jeg er hun som ønsker rettferdig handel. Jeg er bare én, ja, men er vi mange nok som spør, og spør vi mange nok ganger, så er det faktisk et håp om at de tar et hint. Derfor vil jeg herved oppfordre deg til å jobbe for endring der du er. Din stemme teller, alt som skal til er å spørre om de har produktet. Selv om du kanskje allerede har sjekka. Butikkene trenger å høre at folk vil ha. Stå med meg for å vise at vi er mennesker som bryr oss, mennesker som ønsker rettferdighet!

Gjennom å kjøpe Fairtrade-merkede produkter bidrar du som sagt til at fattige bønder får en lønn som er proposjonal med det arbeidet de utfører, samt at en del av overskuddet går til utviklingsprosjekter i lokalmiljøet, som for eksempel skole og helsehjelp. Du får god mat av høy kvalitet, og bidrar samtidig til at mennesker i andre land sikres at de klarer å skaffe daglig brød til seg og sine. Det kaller jeg en god deal. 

Bildet er hentet fra Internett

Om idealvekt og annen balansekunst

Det er en forholdsvis kjent sak at dersom man vil holde en stabil vekt og leve et sunt og balansert liv, er å innta like mange kalorier som man forbrenner et godt sted å starte. Hvis man da, vel å merke, har tenkt å holde seg på den vekta man har. De fleste som bedriver aktiv kaloritelling i vårt samfunn, er vel kanskje helst de som ønsker å legge fra seg overflødig "last", altså å gå ned i vekt. De snakker om å nå matchvekten - idealet.

Så lenge dette foregår innenfor sunnhetens og rimelighetens grenser, er det allment akseptert, ja faktisk nesten forventet. Det er ingen som stusser hvis en som er litt "rund i kantene" sier de prøver å kvitte seg med noen kilo, vi tenker at det er fornuftig, at det er godt for vedkommende. Jeg vil påstå at i vårt samfunn er dette så akseptert at vi dessverre ikke stusser på om en normalvektig person sier det samme; matchvekten er tilsynelatende alltid et par kilo under der man selv befinner seg, så lenge man har fett på kroppen.

Muligens tar jeg litt hardt i, jeg håper det. Poenget mitt er at når det gjelder kroppene våre, har samfunnet vårt en standard som forteller oss at noe er bedre enn noe annet, at det finnes et ideal; nettopp å ikke innta mer enn man forbrenner. Å ha et balansert kosthold og en normal vekt gir, har jeg hørt, økt livskvalitet. Både her og nå, i det daglige styr og stell, og på lengre sikt: man stiller sterkere i møte med alderdommens mange mulige sykdommer og plager.

Men hva om vi tar med dette prinsippet om balanse mellom inntak og forbrenning et hakk lenger - ut av våre egne kropper, og opp på et globalt nivå, hva ville vi finne? Samfunnet vårt oppfordrer oss til å kjøpe, kjøpe, kjøpe, og så kjøpe litt mer. Fordi du fortjener det. "Selvfølgelig" trenger du et par sko til, det er klart du må sjekke ut Apple's nyeste gadget, den genseren er bare så motemessig utdatert. Unn deg noe godt, unn deg noe nytt. Kjenn at du lever.

Hvem oppfordrer oss til å ha balanse mellom hvor mye vi kjøper og hvor mye vi kvitter oss med? Javel, hvis du trenger den nye genseren, hva skal da gå ut av din egen personlige kleskolleksjon? Er det sånn at mens vi oppfordrer til stadig å skaffe oss nye ting til alskens samlinger (for det er dét det gjerne blir - til slutt har vi så mye at halvparten av det støver bort uansett), så har vi ikke noe ansvar for fordelingen av goder i verden?

Boka 50 Ways You Can Feed a Hungry World (T. Campolo, G. Aeschliman) foreslår følgende prinsipp når det gjelder klær: Finn ut hvor mange klesplagg du trenger. Gå deretter gjennom skapet ditt og se hvor mange klær du har. Plukk så ut alt som overstiger det antallet du har bestemt at du trenger, og gi bort disse klærne. Gjerne til en organisasjon som distribuerer klærne videre til mennesker som ikke har nok. Nå har du opprettet balanse. Og for å opprettholde denne, er det naturlig nok nødvendig at hver gang et nytt plagg kommer inn i skapet (enten du har kjøpt det selv eller fått det i gave), må et tilsvarende plagg forlate det, for å kunne glede noen som trenger det mer enn deg.

Dette prinsippet tror jeg vi kan overføre på flere ting, for å leve som ansvarlige forbrukere. Noen vil kanskje mene at det beste er å la være å kjøpe klær hvis vi ikke trenger det, noe jeg er ganske enig i. Men i erkjennelsen av at vi lever i et samfunn som i stor grad etterspør mennesker som "henger med i svingene" når det gjelder hva man har og hva man skaffer seg, så la oss i det minste leve som bevisste konsumenter. For bistandsskeptikerne der ute vil dette kanskje være en god løsning: du har kjøpt det selv, så du vet akkurat hva de pengene du brukte går til når du gir det bort.

La oss skape et samfunn hvor det forventes at vi lever i "global balanse" etter beste evne. Et samfunn der det nikkes anerkjennende hvis noen sier de prøver å kvitte seg med overflødige eiendeler, mens man tenker "det er godt for deg; sunt og konstruktivt". La oss oppfordre hverandre til å trene oss i denne balansekunsten. Det kan få store positive ringvirkninger. For på dette området er det faktisk slik at vårt valg om å "innta" mindre kan føre til at noen andre får mer. Det vil øke livskvalitet både her og nå, og på sikt vil det ha gode samfunnsmessige konsekvenser utover våre landegrenser.

Hvem bryr seg?

Torsdag hadde Aftenposten en artikkel som handlet om en familie på cruise-ferie som måtte vente på bortkommen bagasje i fire dager "Vi måtte sitte på gallamiddag og til frokost i den samme olabuksen og svette T-skjorten og bære rundt på en baby i 12-15 timer. For barnevognen hadde vi heller ikke", kunne en frustrert bestefar fortelle. Det er veldig forståelig at det er kjedelig når ferien man har planlagt lenge og betalt dyre dommer for ikke går på skinner, så jeg mener på ingen måte å gjøre narr av denne familien eller andre nordmenn som er så heldige å få muligheten til å reise på flotte ferier. Jeg liker godt å reise selv, så det ville vært veldig hyklersk av meg.

Det jeg ikke forstår, derimot, er hvorfor Aftenposten velger å lage en sak av det. Det har skjedd før, og det kommer til å skje igjen. Med andre ord en ikke så altfor oppsiktsvekkende nyhet. Tenk om de heller kunne viet den artikkelen til enkeltpersoner rundt omkring i verden som kanskje ikke har stort flere klær enn en olabukse og en svett T-skjorte; klær de er nødt til å gå i både til frokost, middag og kvelds? Hvis de bare hadde vært så heldige å få frokost, middag og kveldsmat. Hva om de hver dag ville erstatte en artikkel om en stakkars, rik norsk familie på ferie som ikke kunne ha på rene klær på gallamiddag, og ikke en gang barnevogn til babyen for et halvt døgn, med å fortelle om skjebnene til hver av kvinnene i enkelte områder i Afrika, som må bære barnet sitt på ryggen i stekende sol hver dag, mens de går timesvis for å finne rent drikkevann?

Personlig skulle jeg ønske at vi heller fikk høre om dem. Hvorfor redaksjonen velger å ha det fokuset de har, kan jo være av mange grunner. En av dem er naturlig nok at man ønsker å selge, og da må man finne saker man tror leserne vil interessere seg i. Men er det dette vi interesserer oss for? Har norske aviser et publikum som er så opptatt av eget velbehag at det ville vært for ukomfortabelt å høre om dem vår nytelse går på bekostning av? Hvem bryr seg om historiene til de som lever i en hardere virkelighet enn det de selv gjør?

Jeg gjør det. Gjør du?

What you see is what you get?

Utseende og synsinntrykk har utrolig mye å si. Jeg mener ikke nødvendigvis utseende i form av image, idealer og mote, men bare tenk på det: hvor mye tror du ikke du vet om en person kun basert på det du ser? Det kan selvfølgelig hende jeg er alene om å bedømme folk på grunnlag av hvordan jeg syns de er, men egentlig tror jeg det er noe ganske allment.

Å avgjøre hva slags menneske man møter ved hjelp av inntrykket man får når man ser dem, er nok så vanlig fordi det til en viss grad tjener oss. Vi kan se om vedkommende fremstår fredelig eller farlig, velmenende eller ute etter å ta oss. I løpet av det minuttet vi bruker på å gjøre oss opp en mening om noen første gang vi treffer dem, finner vi ut om det er greit at de nærmer seg oss, eller om det er best å komme seg unna.

Så nei, å vurdere noen på grunnlag av det første vi ser, er ikke bare dumt. Men det er en kjensgjerning at det er relativt få mennesker vi trenger å løpe fra, og de vurderingene vi til daglig gjør, er ikke den slags innstinktive bedømmelser som går på vår sikkerhet. Vi vurderer om de ser oppegående og smarte ut, om de er sosialt vellykkede, om de er interessante, hvis de er mørke i huden tenker vi kanskje på om de snakker godt norsk, har de annerledes klær på seg, tenker vi på hvorvidt de er velintegrerte eller ikke. Og vi tenker på om disse menneskene er verdt vår tid og vår oppmerksomhet. Forhåpentlig vis er ikke dette uttalte avveininger, men heller vage, ubevisste tanker som påvirker hvordan vi ser på og forholder oss til hverandre. Kanskje ikke mye, men litt. Bare akkurat så mye at vi velger om vi trekker oss unna eller søker kontakt. Hvertfall gjør jeg det oftere enn jeg liker å innrømme. Men å erkjenne hvordan det er, tar man det første skrittet mot å kunne endre det, og jeg øver meg på å vente med å bestemme hvordan noen er til jeg har blitt kjent med dem. For folk flest er vanligvis veldig mye mer enn det du ser.


La meg fortelle om en jeg har blitt kjent med i høst. Han er mørk i huden, snakker gebrokkent norsk, driver en liten kiosk med ugunstige priser og snevert utvalg, og mottar uføretrygd av staten. Egentlig er han ikke i god nok fysisk form til å jobbe, men kiosken er en måte å komme i kontakt med folk på og å fylle dagene. Da jeg flyttet til Trondheim, var det han som ga meg den varmeste velkomsten. Det virket som om han var oppriktig glad for at akkurat jeg hadde kommet dit, og fortalte hvilke matbutikker som var billigst og best (hans egen kom lengst ned på lista..!). Trengte vi skyss med bil, måtte vi bare si ifra, så skulle han stille opp. Han smiler (så vidt jeg har sett) alltid, og vinker når jeg skynder meg forbi kiosken i minusgradene. Og stopper man innom, han er glad i å snakke. Forteller om hvor han kommer fra, hvordan det er der, og hva han har blitt utsatt for. Han mottar uføretrygd i Norge fordi han ble torturert i fengsel, på grunn av at han hadde blitt kristen. Han brenner for at kvinner i hans hjemland skal få flere rettigheter, og for at man skal være fri til å tro på og utøve religionen sin. Han drømmer om å få dele det beste han har fått med de der hjemme som aldri har fått sjansen til å høre. Dette er en mann som er villig til å risikere livet sitt fordi det han tror på er for godt til at han klarer å holde det for seg selv.

Utenpå ser han ut som en ganske alminnelig innvandrermann i et lavtlønnet yrke. Men hvis man tar seg tid til å gå inn i kiosken og høre på fortellingene hans, oppdager man at det er så mye mer ved ham enn det som møter øyet. Og hvem vet, kanskje han ikke er den eneste det gjelder for? Tar du deg tid til å høre historiene til de du møter, eller til de du går forbi på gatehjørnet hver dag i all din travelhet?

Ti måter å gjøre verden litt bedre på

1. Smil og si hei til tre mennesker du ikke kjenner på én dag
2. Ring en venn du ikke har pratet med på lenge
3. Kjøp en kaffe og gi den bort til noen du ikke kjenner
4. Gi bort gamle klær istedenfor å kaste dem
5. Slå av en prat med en uteligger (eller en på gata som ser ut som en)
6. Kjøp fair trade-merkede produkter (klikk her hvis du ikke vet hvordan fair trade-merket ser ut) - det finnes i vanlige butikker
7. Ring bestemor eller en annen slektning
8. Bli kjent med en asylsøker/flyktning
9. Slå av en prat med sidemannen på bussen
10. Klem en du er glad i

Takk til Sophie som har kommet med flere av disse idéene

Hvem er verdig asyl?

Aftenposten.no skriver i dag om at antall asylsøkere til Norge er halvert i løpet av det siste året, blant annet på grunn av at Sverige har en mer liberal praksis i forhold til enkelte nasjonaliteter. Og Norge er ikke alene om å føre en streng asylpolitikk; flere land i det sørlige Europa vokter grensene sine nøye for å hindre at flyktninger kommer inn i det hele tatt. Nedgangen i antall søknader om asyl skyldes ikke at verden er blitt fredeligere, men at flyktninger hindres i å komme hit på grunn av Europas strenge politikk og kontroll. Resultatet blir, ifølge Ana Fontal i European Council on Refugees and Exiles (ECRE), at det er utviklingslandene som tar imot de fleste av flyktningene i verden.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det slik at de landene som har ressurser til å ta imot og ta seg av flyktninger, ikke vil det? Er det rettferdig og menneskelig forsvarlig å "dumpe" mennesker som kommer fra en så kritisk tilværelse at de ser seg nødt til å flykte, i fanget på stater som allerede sliter nok med å få sitt eget land til å stå på egne ben? Jeg mener ikke at det ikke er bra for flyktninger å komme til u-land, eller at disse ikke makter å ta seg av dem - muligens vil asylsøkerne møte større varme, hjelpsomhet og vennlighet blant folk flest i en del utviklingsland enn de ville blitt møtt av i Norge. Men sett i lys av landenes ressurser, ville det ikke vært bedre om land som lever i overflod kunne brukt litt mer av denne på noen av de som kanskje trenger det aller mest?

Det som sjokkerer meg, er uviljen mot å ta imot noen av de mest utsatte menneskene her i verden. Jeg er sikker på at, hvis vi går inn for det, kan Norge ta imot mange flere flyktninger og gi dem gode liv her i Norge. Vi har gode og velfungerende velferdsordninger, hvorfor er de forbeholdt folk som har livet mer eller mindre på stell (målt opp mot mennesker som kommer fra krig, sult og andre katastrofer)? Hvorfor kan ikke velferdsstaten også komme folk som kanskje aldri har blitt tatt vare på av myndighetene (på en positiv måte, hvertfall) til gode?

Eller er Norge (og Europa) bare for mennesker som ikke har opplevd krig og forølgelse? For folk som ikke lider av traumer som kanskje vil gjøre at de ikke fungerer like godt i samfunnet? Bare for personer med kapasitet til å lære seg norsk flytende med en gang og gå inn i arbeidslivet uten å ha andre (viktigere) ting å få orden på i livene sine?

Balanse er viktig, og det er bra at de som flytter inn i landet vårt kan dekke nødvendige behov for å holde samfunnet i gang. Det er avgjørende å ha borgere (uansett opprinnelse) som gir noe tilbake for det de nyter godt av. Men har vi virkelig ikke plass til dem som trenger aller mest den hjelpen vi som et stabilt og ressurssterkt samfunn kan gi? Har vi egentlig noen rett til å kalle oss et ressurssterkt samfunn hvis vi støter fra oss dem som ber oss om hjelp? Kan vi kalle oss velfungerende hvis det ikke er rom for verdens svake? Er Norge virkelig et rettferdig og åpent samfunn når tvilen kommer de færreste (fremmede) til gode, fordi de ikke har en vanntett historie som er hundre prosent mulig å undersøke og verifisere? Det er hvertfall ikke et samfunn jeg kan være særlig stolt av.

Supermamma

Dette innlegget vil jeg gjerne dedikere til mammaen min, fordi det er en utmerket dag å glede sin mor på. Så i kveld vil jeg skrive en liten offentlig hilsen til mamma, så alle kan få se hvor bra hun er.

Mamma, de sier jeg ligner på deg, har du hørt det? Ja, du har vel det, og du har nok hørt mange ganger at jeg ikke syns det har vært så kult. Den siden av historien du kanskje ikke har hørt så ofte, er at jeg iblant får komplimenter for gode medmenneskelige egenskaper, og så tenker jeg "men det er jo sånn man skal være, mamma er jo sånn". Så selv om det har vært viktig for meg å fortelle alle og en hver at jeg ikke er lik deg, for å gjøre det klart og tydelig at jeg er ingen andre enn meg selv, så hender det jammen at jeg er litt fornøyd med å ligne litt på deg når det kommer til stykket. 

Så hva er det egentlig som er så bra med henne? Jo:

• Mamma er rå når det gjelder å uttrykke kjærlighet. Noen ganger virker det kanskje som om jeg syns du klemmer meg litt mye, men du lar det ikke være rom for tvil om hvorvidt du er glad i meg.
• Mamma er et av de mest gavmilde menneskene jeg kjenner. Hun kan (hvertfall tilsynelatende?) gladelig avstå fra ting hun gjerne vil ha hvis noen andre trenger noe mer enn henne.
• Mamma er opptatt av kule ting ("Pernille, nå har jeg meldt meg inn i Grønn Hverdag!").
• Mamma har gjort meg glad i å lese.
• Mamma er flink til å se muligheter og har lært meg å ha tro på meg selv og drømme stort. Jeg vet at jeg kan, mye fordi du har fortalt meg det - helt selv, eller noen ganger med litt hjelp fra andre.
• Mamma er flink til å oppmuntre.
• Mamma er god på å slappe av og stresse ned. Har man forsovet seg, så har man forsovet seg, og da kan man like gjerne lage ekstra god frokost også. Og noen ganger trenger man ikke å lese gjennom pensum én gang til fordi man tror man burde; det som sitter, sitter, så da kan vi heller se en film og drikke kakao. 
• Mamma holder ut det meste og strekker seg utrolig langt når det trengs. Takk for alle gangene det er meg du har strukket deg for.

Supermamma.