What you see is what you get?

Utseende og synsinntrykk har utrolig mye å si. Jeg mener ikke nødvendigvis utseende i form av image, idealer og mote, men bare tenk på det: hvor mye tror du ikke du vet om en person kun basert på det du ser? Det kan selvfølgelig hende jeg er alene om å bedømme folk på grunnlag av hvordan jeg syns de er, men egentlig tror jeg det er noe ganske allment.

Å avgjøre hva slags menneske man møter ved hjelp av inntrykket man får når man ser dem, er nok så vanlig fordi det til en viss grad tjener oss. Vi kan se om vedkommende fremstår fredelig eller farlig, velmenende eller ute etter å ta oss. I løpet av det minuttet vi bruker på å gjøre oss opp en mening om noen første gang vi treffer dem, finner vi ut om det er greit at de nærmer seg oss, eller om det er best å komme seg unna.

Så nei, å vurdere noen på grunnlag av det første vi ser, er ikke bare dumt. Men det er en kjensgjerning at det er relativt få mennesker vi trenger å løpe fra, og de vurderingene vi til daglig gjør, er ikke den slags innstinktive bedømmelser som går på vår sikkerhet. Vi vurderer om de ser oppegående og smarte ut, om de er sosialt vellykkede, om de er interessante, hvis de er mørke i huden tenker vi kanskje på om de snakker godt norsk, har de annerledes klær på seg, tenker vi på hvorvidt de er velintegrerte eller ikke. Og vi tenker på om disse menneskene er verdt vår tid og vår oppmerksomhet. Forhåpentlig vis er ikke dette uttalte avveininger, men heller vage, ubevisste tanker som påvirker hvordan vi ser på og forholder oss til hverandre. Kanskje ikke mye, men litt. Bare akkurat så mye at vi velger om vi trekker oss unna eller søker kontakt. Hvertfall gjør jeg det oftere enn jeg liker å innrømme. Men å erkjenne hvordan det er, tar man det første skrittet mot å kunne endre det, og jeg øver meg på å vente med å bestemme hvordan noen er til jeg har blitt kjent med dem. For folk flest er vanligvis veldig mye mer enn det du ser.


La meg fortelle om en jeg har blitt kjent med i høst. Han er mørk i huden, snakker gebrokkent norsk, driver en liten kiosk med ugunstige priser og snevert utvalg, og mottar uføretrygd av staten. Egentlig er han ikke i god nok fysisk form til å jobbe, men kiosken er en måte å komme i kontakt med folk på og å fylle dagene. Da jeg flyttet til Trondheim, var det han som ga meg den varmeste velkomsten. Det virket som om han var oppriktig glad for at akkurat jeg hadde kommet dit, og fortalte hvilke matbutikker som var billigst og best (hans egen kom lengst ned på lista..!). Trengte vi skyss med bil, måtte vi bare si ifra, så skulle han stille opp. Han smiler (så vidt jeg har sett) alltid, og vinker når jeg skynder meg forbi kiosken i minusgradene. Og stopper man innom, han er glad i å snakke. Forteller om hvor han kommer fra, hvordan det er der, og hva han har blitt utsatt for. Han mottar uføretrygd i Norge fordi han ble torturert i fengsel, på grunn av at han hadde blitt kristen. Han brenner for at kvinner i hans hjemland skal få flere rettigheter, og for at man skal være fri til å tro på og utøve religionen sin. Han drømmer om å få dele det beste han har fått med de der hjemme som aldri har fått sjansen til å høre. Dette er en mann som er villig til å risikere livet sitt fordi det han tror på er for godt til at han klarer å holde det for seg selv.

Utenpå ser han ut som en ganske alminnelig innvandrermann i et lavtlønnet yrke. Men hvis man tar seg tid til å gå inn i kiosken og høre på fortellingene hans, oppdager man at det er så mye mer ved ham enn det som møter øyet. Og hvem vet, kanskje han ikke er den eneste det gjelder for? Tar du deg tid til å høre historiene til de du møter, eller til de du går forbi på gatehjørnet hver dag i all din travelhet?

Ti måter å gjøre verden litt bedre på

1. Smil og si hei til tre mennesker du ikke kjenner på én dag
2. Ring en venn du ikke har pratet med på lenge
3. Kjøp en kaffe og gi den bort til noen du ikke kjenner
4. Gi bort gamle klær istedenfor å kaste dem
5. Slå av en prat med en uteligger (eller en på gata som ser ut som en)
6. Kjøp fair trade-merkede produkter (klikk her hvis du ikke vet hvordan fair trade-merket ser ut) - det finnes i vanlige butikker
7. Ring bestemor eller en annen slektning
8. Bli kjent med en asylsøker/flyktning
9. Slå av en prat med sidemannen på bussen
10. Klem en du er glad i

Takk til Sophie som har kommet med flere av disse idéene

Hvem er verdig asyl?

Aftenposten.no skriver i dag om at antall asylsøkere til Norge er halvert i løpet av det siste året, blant annet på grunn av at Sverige har en mer liberal praksis i forhold til enkelte nasjonaliteter. Og Norge er ikke alene om å føre en streng asylpolitikk; flere land i det sørlige Europa vokter grensene sine nøye for å hindre at flyktninger kommer inn i det hele tatt. Nedgangen i antall søknader om asyl skyldes ikke at verden er blitt fredeligere, men at flyktninger hindres i å komme hit på grunn av Europas strenge politikk og kontroll. Resultatet blir, ifølge Ana Fontal i European Council on Refugees and Exiles (ECRE), at det er utviklingslandene som tar imot de fleste av flyktningene i verden.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det slik at de landene som har ressurser til å ta imot og ta seg av flyktninger, ikke vil det? Er det rettferdig og menneskelig forsvarlig å "dumpe" mennesker som kommer fra en så kritisk tilværelse at de ser seg nødt til å flykte, i fanget på stater som allerede sliter nok med å få sitt eget land til å stå på egne ben? Jeg mener ikke at det ikke er bra for flyktninger å komme til u-land, eller at disse ikke makter å ta seg av dem - muligens vil asylsøkerne møte større varme, hjelpsomhet og vennlighet blant folk flest i en del utviklingsland enn de ville blitt møtt av i Norge. Men sett i lys av landenes ressurser, ville det ikke vært bedre om land som lever i overflod kunne brukt litt mer av denne på noen av de som kanskje trenger det aller mest?

Det som sjokkerer meg, er uviljen mot å ta imot noen av de mest utsatte menneskene her i verden. Jeg er sikker på at, hvis vi går inn for det, kan Norge ta imot mange flere flyktninger og gi dem gode liv her i Norge. Vi har gode og velfungerende velferdsordninger, hvorfor er de forbeholdt folk som har livet mer eller mindre på stell (målt opp mot mennesker som kommer fra krig, sult og andre katastrofer)? Hvorfor kan ikke velferdsstaten også komme folk som kanskje aldri har blitt tatt vare på av myndighetene (på en positiv måte, hvertfall) til gode?

Eller er Norge (og Europa) bare for mennesker som ikke har opplevd krig og forølgelse? For folk som ikke lider av traumer som kanskje vil gjøre at de ikke fungerer like godt i samfunnet? Bare for personer med kapasitet til å lære seg norsk flytende med en gang og gå inn i arbeidslivet uten å ha andre (viktigere) ting å få orden på i livene sine?

Balanse er viktig, og det er bra at de som flytter inn i landet vårt kan dekke nødvendige behov for å holde samfunnet i gang. Det er avgjørende å ha borgere (uansett opprinnelse) som gir noe tilbake for det de nyter godt av. Men har vi virkelig ikke plass til dem som trenger aller mest den hjelpen vi som et stabilt og ressurssterkt samfunn kan gi? Har vi egentlig noen rett til å kalle oss et ressurssterkt samfunn hvis vi støter fra oss dem som ber oss om hjelp? Kan vi kalle oss velfungerende hvis det ikke er rom for verdens svake? Er Norge virkelig et rettferdig og åpent samfunn når tvilen kommer de færreste (fremmede) til gode, fordi de ikke har en vanntett historie som er hundre prosent mulig å undersøke og verifisere? Det er hvertfall ikke et samfunn jeg kan være særlig stolt av.

Supermamma

Dette innlegget vil jeg gjerne dedikere til mammaen min, fordi det er en utmerket dag å glede sin mor på. Så i kveld vil jeg skrive en liten offentlig hilsen til mamma, så alle kan få se hvor bra hun er.

Mamma, de sier jeg ligner på deg, har du hørt det? Ja, du har vel det, og du har nok hørt mange ganger at jeg ikke syns det har vært så kult. Den siden av historien du kanskje ikke har hørt så ofte, er at jeg iblant får komplimenter for gode medmenneskelige egenskaper, og så tenker jeg "men det er jo sånn man skal være, mamma er jo sånn". Så selv om det har vært viktig for meg å fortelle alle og en hver at jeg ikke er lik deg, for å gjøre det klart og tydelig at jeg er ingen andre enn meg selv, så hender det jammen at jeg er litt fornøyd med å ligne litt på deg når det kommer til stykket. 

Så hva er det egentlig som er så bra med henne? Jo:

• Mamma er rå når det gjelder å uttrykke kjærlighet. Noen ganger virker det kanskje som om jeg syns du klemmer meg litt mye, men du lar det ikke være rom for tvil om hvorvidt du er glad i meg.
• Mamma er et av de mest gavmilde menneskene jeg kjenner. Hun kan (hvertfall tilsynelatende?) gladelig avstå fra ting hun gjerne vil ha hvis noen andre trenger noe mer enn henne.
• Mamma er opptatt av kule ting ("Pernille, nå har jeg meldt meg inn i Grønn Hverdag!").
• Mamma har gjort meg glad i å lese.
• Mamma er flink til å se muligheter og har lært meg å ha tro på meg selv og drømme stort. Jeg vet at jeg kan, mye fordi du har fortalt meg det - helt selv, eller noen ganger med litt hjelp fra andre.
• Mamma er flink til å oppmuntre.
• Mamma er god på å slappe av og stresse ned. Har man forsovet seg, så har man forsovet seg, og da kan man like gjerne lage ekstra god frokost også. Og noen ganger trenger man ikke å lese gjennom pensum én gang til fordi man tror man burde; det som sitter, sitter, så da kan vi heller se en film og drikke kakao. 
• Mamma holder ut det meste og strekker seg utrolig langt når det trengs. Takk for alle gangene det er meg du har strukket deg for.

Supermamma.