Tomme ord

"Another way of approaching the thing is to consider it unnamed, unnamable", skrev den franske essayisten Francis Ponge. Poenget hans var at ord har en tendens til å fange realiteten, avgrense den og gjøre virkeligheten til noe mindre enn det den er. For å ta et eksempel fra litteraturen: I en av Albert Camus' bøker er vi tilskuere til et forelsket par: "Kan du si at du elsker meg?", spør kvinnen, som får til svar "Nei, det kan jeg ikke." Ikke fordi han ikke elsket henne, men fordi å si "jeg elsker deg" ville fange sannheten og sette den i en boks, gjøre den ufri og fastlåst, fordi vi ikke klarer å gripe fullstendig om kjærligheten (som representerer "the thing" jamfør Ponge i dette tilfellet), og derfor egentlig ikke forstår hva "jeg elsker deg" betyr.

Camus og Ponge var drevet av den samme tankegangen om at ord på sett og vis ødelegger og holder fast følelsene og opplevelsene våre. Ponge sa det slik (oversatt til norsk av meg, fritt etter hukommelsen): "Hvordan kan jeg snakke om kjærlighet når jeg ikke engang kan beskrive en stol?"

Jeg har kviet meg en stund for å skrive dette innlegget, i frykt for at det skulle bli nettopp det disse forfatterne så elegant skriver om: tomme ord om noe vi egentlig ikke helt klarer å forstå omfanget av. Så jeg tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer akkurat om fenomenet rundt ord som begrenser opplevelsen. Men det fikk meg til å tenke på noe annet viktig: Kanskje vi som medmennesker skal tenke gjennom ordene vi bruker, og om vi kanskje kunne fjernet en del av dem. Eller nei, ikke fjernet, men la ordene få ta reisen fra munnen, gjennom hjertet, og ut i hendene våre. Jeg er ihvertfall ei som tenker mange store tanker om å gjøre verden bedre, og som liker å prate om det. Og hvis det er flere enn meg der ute som har det litt sånn, syns jeg vi bør ta oss litt tid til å tenke på om kanskje vi skal begynne å appellere til folk litt mer gjennom det vi gjør, og litt mindre gjennom det vi sier.