Hvor er ditt hjerte?

"For der skatten din er, vil også hjertet ditt være", sa Jesus i Bergpreknen (Matt 6,21). Jeg vet ikke helt hva slags skatt han siktet til, men skal jeg gjette, var det ikke en kiste full av gull. Kanskje var det materielle goder som man knytter seg til, eller kanskje var det usynlige ting som vennskap, frihet eller popularitet han mente.

Jeg har ingen store materielle skatter, men jeg har veldig mange skatter i form av vennskap, familie, meningsfulle aktiviteter, gode minner og mye mer. Og jeg vet at mye av hjertet mitt ligger i de skattene. Man kan gi opp ganske mange ting her i verden så lenge man fortsatt har dét.

Skatter tror jeg vi alle har, og det kunne jeg sikkert skrevet mye om. Men akkurat nå vil jeg ikke det. Språkstudent som jeg er, tok det ikke så lang tid før tankene mine skled over til en annen type skatt; den prosentandelen av inntektene våre som går til staten. Hvorfor det heter skatt, vet jeg egentlig ikke, og generelt vet jeg veldig lite om skatt. For å være ærlig har jeg ikke jobbet nok i mitt liv til å ha trengt å sette meg inn i det. Før dette blogginnlegget har jeg gjort litt halvhjertet research når det gjelder hva skatten går til, men det var ikke så veldig relevant for den tanken jeg håper på kan bli et leseverdig blogginnlegg.

Det jeg vet, er dette: Vi betaler skatt for å opprettholde velferdsstaten. Noe av det velferdsstaten bidrar med, er trygd og sosialpenger til mennesker som er syke, som mangler inntektsgivende arbeid, eller som av andre grunner sliter med å få endene til å møtes. Altså er litt av skatten min der. Hos de vanskeligstilte i samfunnet.

Men er hjertet mitt der? Jeg er med på å gi støtte til de som sliter gjennom at jeg gjør min samfunnsplikt og betaler skatt. Men kjenner jeg noen av de som mottar hjelpen, har jeg sett deres ansikt? Har jeg gitt dem et smil, eller en hjelpende hånd? Hvor langt rekker mine penger, egentlig? Å sette alle de som mottar pengestøtte fra staten under én kategori, ville vært veldig uklokt; alle er forskjellige, uansett økonomisk situasjon, eller livssituasjon generelt. Men jeg vet at vi har mange ensomme mennesker her i Norge, og jeg tror ikke det er helt bak mål å tenke at mennesker som har mye å stri med (og derfor mottar pengestøtte i en eller annen form), ofte sliter med ensomhet. De får kanskje penger, men er likevel usynlige for mange?

Penger er godt for mye, men jeg tror det er veldig mange i vårt samfunn som trenger så mye mer enn det. De trenger øyne som ser dem som de verdifulle menneskene de er, hender som vil hjelpe, føtter som vil gå en slitsom vei med dem, men mest av alt tror jeg mange bare ønsker seg en venn. En å prate med, en å le med, en å se film med, en å trene med eller en å være stille med. Noen å være glad i, og noen som er glad i en tilbake. Kjærlighet er nok en av de usynlige skattene vi trenger aller mest her i livet, alle sammen. Kan vi bli flinkere til å se hvor skatten vår blir av? Jeg tror vi kan velge å åpne øynene og hjertene våre for dem som kanskje trenger dét mer enn de trenger pengene våre. Hvor er ditt hjerte?