Hjelper bistand, sånn egentlig?

Jeg vil tørre å påstå at nordmenn generelt er litt skeptiske til bistand. Hvertfall hvis du spør om de er villige til å gi noe av pengene sine til det. Da kommer argumenter som "jeg vet jo ikke om det kommer fram", "jeg stoler ikke på organisasjonene som holder på med sånt", "det går bare til korrupsjon uansett", "organisasjonene har altfor høye administrasjonskostnader, og jeg er ikke interessert i å gi penger til en organisasjon, jeg vil gi penger til folk som virkelig trenger det", og mange flere.

Og ja, vi bør nok være litt kritiske. Kanskje ikke først og fremst på grunn av administrasjonskostnader, men vi bør være kritiske til hvem som forvalter de mottatte bistandspengene. I boka Sveriges afrikanska krig kritiserer Bengt Nilsson svensk bistand, som han sier i stor grad har bidratt (og bidrar fortsatt) til at menneskeliv har gått tapt i afrikanske land. Dette fordi pengene Sverige (og rike vestlige land generelt) sender som hjelp til utviklingsarbeid og i krisesituasjoner i krigsherjede land ikke brukes i tråd med sitt formål, men går rett inn i krigens kjerne og er med på å finansiere konflikten. Er det da rett at vi som er rike her i verden gir av vår overflod i all vår medmenneskelighet og med de beste intensjoner, når bistandspengene fører til at uskyldige mennesker dør?

Dette vil hvertfall ikke jeg være med på! Så hva skal jeg gjøre da? Behovet for hjelp er så stort, og det er fortsatt ikke rettferdig at jeg holder på alle mine penger for meg selv, når jeg har nok til å dele. Vi skal være bevisste på hvem pengene våre går til, og jeg tror Norad og de enkelte hjelpeorganisasjonene har et særlig ansvar med å undersøke hva norske bistandspenger blir brukt til, særlig når det gjelder land som er i krig. Men jeg tviler på at all bistand går med til krigføring. For det første er det mange bistandstrengende land som ikke er i krig, og for det andre har jeg tillit til at det finnes gode, seriøse organisasjoner der ute som forvalter pengene våre på en trygg måte.

Vi kan ikke slutte å gi, selv om vi vet at bistandspenger sørgelig ofte har endt opp i dårlige forvalteres hender. Jeg tror at løsningen for oss som enkeltpersoner er, istedenfor å være redde og skeptiske og derfor holde oss langt unna, å engasjere oss i saken, og aktivt sette oss inn i hva som gjøres av bistandsarbeid fra Norge, hvor pengene går og hvem som forvalter dem; alt med et kritisk blikk. Da trenger vi ikke å være redde for å gi, fordi vi vet hva det innebærer. Og jeg tror det kan ha en dobbel effekt: Ikke bare blir vi mer bevisste givere, men ved at flere er oppmerksomme på hva som foregår på bistandsfronten, vil det bli vanskeligere for korrupte og krigerske ledere å misbruke pengene som mottas, fordi de vet at det vil oppdages.

Og hva administrasjonskostnader angår, så tror jeg ikke det er så farlig. Hvis organisasjonene ikke har noen til å administrere arbeidet, vil alt stagnere. Men dersom vi først setter oss inn i de ulike organisasjonenes arbeid, så kan vi velge å gi til noen vi syns har anstendige administrasjonsutgifter. Og så kan vi gi med glede. Det krever litt tillit, og kanskje jeg er litt naiv, men jeg tror faktisk at det viktigste er å gi. Vi må stole på at de vi velger å dele pengene våre med vet hva de driver med, og at de drives av et reelt ønske om å bedre verden. Og det tror jeg de gjør. Jeg tenker som så at vi som rike nordmenn uansett har godt av å dele rikdommen vår. Hvis vi i tillegg klarer å være litt kritiske til vårt eget forbruk, vil vi kanskje se at vi faktisk ikke trenger enda en ny genser. Og kanskje det ikke er så farlig, da, om alle de 200 kronene den genseren ville kostet, kommer fram til Det fattige barnet i Afrika, hvis jeg skulle finne på å gi dem bort istedenfor å bruke dem på meg selv.

Regnestykket vil kanskje se slik ut: 163kr går til selve bistandsprosjektet, 37kr til administrasjon og mitt perspektiv er flyttet fra "jeg" til "vi".

Ikke-vold

Jeg hørte nylig om et kirkesamfunn i USA som kalles mennonites (er ikke sikker på hva de heter på norsk, la oss kalle dem mennonittene), som stammer fra 1500-tallets anabaptister. Anabaptistene brukte Jesu bergpreken som fundamentet for sin tro, og de tolket den ganske bokstavelig, særlig det Jesus sier om ikke-vold. Hans budskap om å elske sine fiender og vende det andre kinnet til, ble tolket dithen at man skulle avstå fra alle slags voldelige handlinger (dette gjorde det forøvrig problematisk for anabaptistene, som ble forfulgt og henrettet av den katolske kirke på grunn av deres dåpssyn, og de flyktet og bosatte seg på isolerte steder).

Det interessante med dette, var at da mennonittene emigrerte til USA og senere valgte å integrere seg i samfunnet etter hundrevis av år i isolasjon, ble de unge mennene, i likhet med alle andre på deres alder, innkalt til militæret. I seg selv er det kanskje ikke så bemerkelsesverdig, men i tråd med sin oppdragelse med ikke-vold som en sentral del av trosgrunnlaget, ble det problematisk for dem. Myndighetene syntes ikke noe om deres pasifisme, og for å vise dem at voldsutdøvelse kanskje noen ganger var nødvendig, ble en av disse unge mennonittene, Paul, plassert i siviltjeneste på et sinnsykehus. Den tidens institusjoner for mentalt syke mennesker var i praksis en møkkete oppbevaringsplass med få leger og lite omsorg og pleie. Paul ble plassert på det som kaltes den voldelige avdelingen, for skikkelig å få testet sin ikke-voldsfilosofi. Han ble flere ganger angrepet av pasientene, og fikk sår og brudd både her og der, men tydde aldri selv til vold. I begynnelsen ble han ledd av, men til alles store forundring begynte atferden til pasientene å endre seg med tiden, da Paul viste dem at det fantes et alternativ.

Uten at Paul selv hadde hatt en stor visjon om å endre måten man behandlet mentalt syke mennesker på da han gikk inn i sin siviltjeneste, førte hans overbevisning til at man begynte å spørre seg om personer med sinnslidelser faktisk kunne få terapi som gjorde dem friskere og endret atferden deres. Sakte men sikkert endret Pauls overbevisning en hel avdeling, et helt sykehus, et helt system...

Historien om den unge Paul blir for meg et sterkt bilde på hvordan det går an å velge mildhet framfor sinne, respekt istedenfor å angripe, kjærlighet som et svar på hat. Våre valg om hvordan vi møter et medmenneske kan få store konsekvenser for vedkommendes liv. Så la oss gå inn for at de konsekvensene skal være at noen oppdager sin egen uendelige verdi og skjønnhet - at de føler seg elsket. Hvem vet, kanskje det er for første gang på veldig, veldig lenge.

Kilde: Shane Hipps, "Calling" (17.01.2010)

Liv og død

Abort er et tema som stadig er oppe til debatt, og det er mye fokus på kvinners frie valg og rettigheter. Valg og rettigheter skal vi absolutt ha, men i denne debatten om kvinners frihet tror jeg vi har lett for å glemme hva valget faktisk handler om. Jeg vil dele en filmsnutt med dere, som er en 15 minutter lang appell holdt av amerikanske Gianna Jenssen. Gianna greide det utrolige - hun overlevde aborten hennes mor hadde valgt. Denne talen holder hun for politikere og andre med høye stillinger i Australia i 2008, den dagen det skal avgjøres om man skal innføre fri abort i delstaten Victoria, Australias tettest befolkede stat. Hun har et unikt ståsted i denne debatten, ettersom abort vanligvis diskuteres av folk som er i kontroll over situasjonen, og ikke av de som aborteres. Mange vil kanskje oppfatte henne som noe provoserende, men jeg syns hun er ganske tøff. Mer skal jeg ikke si, bortsett fra at dere må se både Part 1 og Part 2 (som dere kan klikke dere videre på fra denne linken). Jeg har ikke funnet ut hvordan man legger filmen direkte inn på bloggen ennå, så klikk her for å se talen.

Om ensomhet

Det fine med å studere fransk, er at jeg får lese mye. Teksten jeg holder på med nå, heter "Solitude", og er en novelle skrevet av Guy de Maupassant. Kort fortalt er det en lang monolog holdt av en mann som føler seg alldeles ensom og isolert - ikke fordi han ikke har venner, men fordi at uansett hvor mye han prøver å åpne seg for andre, så vil det alltid være en del av ham, helt innerst, som ingen noensinne kan nå inn til: Je ne me sens jamais plus seul que lorsque je livre mon coeur à quelque ami, parce que je comprends mieux alors l'infranchissable obstacle (jeg føler meg aldri mer alene enn når jeg åpner mitt hjerte for en venn, for da forstår jeg bedre det uoverkommelige hinderet (mellom oss)).

Personne ne comprend personne. Ingen forstår hverandre. Den ensomme mannen siterer den store Gustave Flaubert, og gjentar til stadighet at det er umulig for oss mennesker å faktisk komme hverandre så nær som vi alle lengter etter. Vi kan prøve, og vi vil garantert bli skuffet. Er det virkelig slik? Er ekte, dyptgående kommunikasjon en utopi? Er vi dømt til å mislykkes i vårt strev etter å komme på innsiden av hverandre?

Jeg håper ikke det. Det kan være vanskelig å få fram det vi virkelig har på hjertet, og ofte står flere misforståelser for tur før det egentlig budskapet vårt er forstått hos mottakeren. Men jeg tror det handler vel så mye om innstillingen til den som lytter; vil vi egentlig forstå, eller hører vi det vi vil høre? En venn av meg sa en gang at "når folk spør hvordan du har det, vil de ikke høre noe annet enn 'bra'." Noen ganger tror jeg dessverre hun har rett. Noen ganger tar jeg meg selv i å håpe at svaret skal være "bra", rett og slett fordi det er det minst smertefulle for min egen del. Svarer du "bra", slipper jeg å involvere meg; slipper jeg å være ansvarlig for å hjelpe deg ut av ditt ubehag.

Det er lett å sette seg inn i situasjonen til den som ikke føler seg forstått, og det er mindre behagelig å erkjenne at jeg noen ganger er den som ikke vil forstå. Og hvorfor vil vi ikke forstå? Kanskje det er fordi vi da må åpne for å kjenne litt på noe som er vanskelig i våre egne liv også? Vi kan ikke være helt tilstede for medmenneskene våre hvis vi ikke er villige til å tre ut av komfortsonen en gang iblant.

Til tross for Maupassants ensomme talers utallige beskrivelser av hvor håpløst ensomme vi i bunn og grunn er, og hvor umulig det vil være for oss å trenge gjennom "skallet" til våre medmennesker, klarer han likevel ikke la være å spørre sin venn gjentatte ganger: "Me comprends-tu?" Forstår du meg? Jeg ønsker å være en som svarer ja når noen stiller meg det spørsmålet, eller hvertfall å kunne svare "jeg ønsker å forstå, og jeg prøver så godt jeg kan!". Kanskje, hvis jeg møter menneskene rundt meg med et åpent sinn og et varmt smil, vil jeg kunne bidra til et bittelitt varmere samfunn. Det har blitt sagt flere ganger, av forskjellige kunnskapsrike mennesker, at ensomhet er et stort problem i Norge. Noen er så ensomme at de til slutt ikke orker mer av livet. De trenger nok mer hjelp enn jeg kan gi dem, men kanskje min og din vilje til å forstå generelt kan være med på å trekke oss ett skritt i riktig retning; et skritt mot et mer åpent og varmt samfunn hvor det er rom for hele mennesker og det de måtte bære på?

Euro-orphans

Tirsdag denne uka viste Brennpunkt på NRK1 en svensk dokumentar om såkalte Euro-orphans, barn av østeuropeiske foreldre som er nødt til å reise ut av landet sitt uten barna for å få en inntekt familien kan leve på. I Europas mindre velstående land anslås det å være hundretusener av barn som må leve som delvis foreldreløse mens mamma eller pappa, eller kanskje begge, prøver å få økonomien til å gå rundt i et annet EU-land. Denne dokumentaren fokuserte på tre mammaer som jobber som hushjelper i Sverige, og paradokset det er at de må forlate sine egne barn for at rike svenske foreldre skal få mer kvalitetstid med sine i en travel hverdag.

Hvor er rettferdigheten i dette? Ja, mødrene har valgt det selv og er takknemlige for muligheten de har fått, og nei, ingen tvinger dem, men det skal ikke mye medmenneskelighet til for å forstå at denne situasjonen ikke er ønskelig for kvinnene og barna deres. Er det galt av velstående familier å ansette disse kvinnene, når man vet at barna blir igjen i hjemlandet? De er jo tross alt med på å gi kvinnene et håp om å klare seg økonomisk, og en reell sjanse til å forsørge seg og sine. Men kan det rettferdiggjøre tapet hundre tusener av barn lider under daglig? Kan penger rettferdiggjøre et barns tårer og lengsel etter nærhet fra den som står dem aller nærmest? Kan vi tillate at økonomi "rettferdiggjør" omsorgssvikt i så stor skala at det er blitt et samfunnsproblem flere steder?

Hvis mødrene hadde blitt i landene de opprinnelig kommer fra, hadde de og barna deres sultet. Hvis ingen hadde ansatt dem når de som siste mulige utvei reiste vestover for å få jobb, ville kanskje alt håp vært ute. Jeg klandrer ikke mødrene, og jeg klandrer ikke de som ansetter øst-europeerne. Men tyder ikke dette problemet på en grov ujevnhet og systematisk urettferdighet? Hvorfor blir forskjellene på fattig og rik større i Europa, når vi kaller oss for en velutviklet verdensdel? Og hva skal til for å snu denne tendensen? Vi hører at våre politikere er stolte av at Norge ligger på toppen når det gjelder bistand - vi gir hele 1,09 prosent av brutto nasjonalinntekt (som forøvrig senkes til 1,02, altså ca. 300 millioner kroner, i 2011, med politikernes gode samvittighet, for vi ligger fremdeles på toppen). Så er dette egentlig vårt ansvar?

Ja, det syns jeg. Tenk om vi hadde turt å gi av vår overflod med utgangspunkt i hvor mye vi trenger, og så gi resten bort, istedenfor å tenke "hvor mye er vi villige til å avse?" Jeg er klar over at bildet er mer nyansert enn som så, og at det mest sannsynlig er mange grunner for hvorfor Norge skal bruke akkurat 1,02 prosent på bistand. Og kanskje går ikke de øst-europesike landene inn under kriteriene når det gjelder hvem som kan motta bistand. Men i en ideell verden - tenk om vi alle kunne kviet oss litt mindre for å dele det vi har med de som trenger det. Jeg vet hvertfall for meg selv at jeg har mer penger enn jeg strengt tatt trenger, selv som "fattig student". Og det må da finnes en måte for øst-europeere å tjene penger til livets opphold i sitt eget land på? Mest sannsynlig er ikke løsningen på det problemet at Vest-Europa begynner å dele ut penger så de skal kunne bli hjemme; det trengs en endring i systemet. Likevel tror jeg at vi som er rike (og ja, de aller fleste i Norge er rike, sammenlignet med resten av verden) må bli mindre glad i vår egen formue og nytelse og litt mer glad i dem vi deler dette stedet kalt jorda med. Kanskje TV-aksjonen neste uke er et fint sted å begynne?

For å se dokumentaren om Euro-orphans, klikk her

Ny blogg

Tiden i Kamerun er over, så www.pernilleikamerun.blogspot.com er et avsluttet kapittel, men bloggskriving fikk jeg jammen smaken på. Så denne bloggen vil bli et forsøk på å formidle store og små tanker om ting jeg syns er viktig her i verden. For det må da finnes viktige, inspirerende og engasjerende saker å skrive om når man lever i Norge også?

Siden jeg ikke er en erfaren blogger når det gjelder annet enn reiseskildring, så vil denne bloggen i første omgang bli et prøveprosjekt, fylt av det som måtte falle meg inn. Forhåpentligvis vil det handle mye om rettferdighet og fattigdomsbekjempelse - det som fanget meg i fjor. For hvordan skal jeg leve nå, etter å ha sett litt av den virkeligheten som er så langt borte fra oss her i Norge; en verden der fattigdom, sykdom, miljøproblemer og urettferdighet er langt mer enn noe man prater om eller bevilger 1,02% av stadsbudsjettet til? Kan man leve rettferdig som nordmann i Norge, eller er man nødt til å gi avkall på all materiell overflod og leve et liv i fattigdom for å kunne ha en ren samvittighet?

Jeg vil oppfordre dere til å sjekke ut linkene på høyre side, og ellers:

Følg med, og gi gjerne innspill til det jeg skriver!