Om å bli lunken

Det var en gang ei jente som var i Afrika. Hun kom hjem til Norge, kunne ikke fatte og begripe hvordan menneskene hjemme kunne fortsette å leve uanfektet av all verdens urettferdighet når hun hadde vært og sett det med sine egne øyne og blitt så forandret. Hun gikk med rare klær, syntes det var vanskelig å bruke penger på cafébesøk, skrev blogg for å åpne folks øyne og få dem til å komme seg ut av godstolen og gjøre noe.

Den jenta var meg. To år har gått siden jeg reiste til Kamerun. De rare klærne ligger lenger og lenger bak i skapet, det hender rett som det er jeg tar meg en tur på café, og bloggen kan vel med rette sies å ha vært død en god stund. Det er vanskelig å holde på det brennende engasjementet som lå så nærme overflaten mens alt ennå var så nært i tid. Om dette blogginnlegget er en siste krampetrekning, eller om det er starten på ny aktivitet her på bloggen, er jeg egentlig ikke sikker på ennå, men jeg har hatt lyst til å skrive en stund, så jeg prøver.

Det er vanskelig å skulle ta med seg den brennende iveren etter å redde verden inn i en norsk hverdag. Det er faktisk så godt å leve i Norge at det er skremmende enkelt å glemme omfanget av all verdens nød, selv om den fortsatt er tilstede, og forskjellene på fattig og rik øker og øker.

Jeg vil ikke glemme. Jeg vil ikke leve som om det som skjer rundt meg er det eneste viktige. Det jeg erfarte det året jeg gikk på Hald Internasjonale Senter, vil alltid ligge i hjertet mitt, men jeg er nødt til aktivt å ta det fram for at det skal forbli mer enn et fint minne om et spennende eventyr jeg var på en gang. Det hadde selvsagt vært det mest behagelige, men hvordan kan jeg la være å bry meg om at det er flom i Thailand, når jeg har venner jeg vet kan bli rammet? Hvordan kan jeg velge å ikke følge med på valget i Kamerun, når det kan påvirke folk jeg er glad i?

Når "de der nede" får ansikt og navn, er det mye lettere å motivere seg for å kjempe videre for å motvirke global urettferdighet. Det blir fort så mye teori, når en leser om det hver dag, hører om det på forelesninger og ikke egentlig gjør noe annet enn å forklare hvordan strukturelle forskjeller oppstår, eller forklare hvorfor de fattige landene har blitt fattige, og da er jeg veldig takknemlig for at jeg faktisk har venner i de landene vi lærer om. Det er viktig å studere, for da kan jeg gjøre en bedre jobb den dagen jeg er ferdig, men jeg kan ikke vente med å prøve å hjelpe. Kanskje det blir gjennom mer blogging, for å minne folk på at det ikke holder å riste på hodet og tenke "uffameg" når vi hører om grusomheter i andre deler av verden på nyhetene?

Det gjenstår å se. Vi kan fortsatt være med på å gjøre verden bedre, alle sammen, uavhengig av hvor vi er eller hvem vi er. Det er fortsatt en lang vei å gå før Fair Trade er blitt normen i butikkene; vi må fortsette å spørre etter disse varene. Vi kan gi penger til de som trenger det, men la oss aldri gjøre det uten kjærlighet til dem vi gir til. Hvordan vi kan elske folk vi ikke kjenner, spør du? Det enkle svaret er: Bli kjent med dem, da vel! Nei, det er ikke så lett å skulle bli kjent med en som sulter på Afrikas horn, men hva med å bli kjent med en somalier i Norge, da? Det finnes mange av dem her. Og jeg tror at hvis du bare kjenner én somalier (eller iraker eller pakistaner eller en annen), så vil dét i seg selv gjøre at det blir litt vondere å vite hva som foregår i hjemlandet til din nye venn, og litt vanskeligere å ikke gjøre det du kan for å hjelpe. Jeg runder av med Arnulf Øverlands kloke ord, som en påminnelse til oss alle:

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.