Om idealvekt og annen balansekunst

Det er en forholdsvis kjent sak at dersom man vil holde en stabil vekt og leve et sunt og balansert liv, er å innta like mange kalorier som man forbrenner et godt sted å starte. Hvis man da, vel å merke, har tenkt å holde seg på den vekta man har. De fleste som bedriver aktiv kaloritelling i vårt samfunn, er vel kanskje helst de som ønsker å legge fra seg overflødig "last", altså å gå ned i vekt. De snakker om å nå matchvekten - idealet.

Så lenge dette foregår innenfor sunnhetens og rimelighetens grenser, er det allment akseptert, ja faktisk nesten forventet. Det er ingen som stusser hvis en som er litt "rund i kantene" sier de prøver å kvitte seg med noen kilo, vi tenker at det er fornuftig, at det er godt for vedkommende. Jeg vil påstå at i vårt samfunn er dette så akseptert at vi dessverre ikke stusser på om en normalvektig person sier det samme; matchvekten er tilsynelatende alltid et par kilo under der man selv befinner seg, så lenge man har fett på kroppen.

Muligens tar jeg litt hardt i, jeg håper det. Poenget mitt er at når det gjelder kroppene våre, har samfunnet vårt en standard som forteller oss at noe er bedre enn noe annet, at det finnes et ideal; nettopp å ikke innta mer enn man forbrenner. Å ha et balansert kosthold og en normal vekt gir, har jeg hørt, økt livskvalitet. Både her og nå, i det daglige styr og stell, og på lengre sikt: man stiller sterkere i møte med alderdommens mange mulige sykdommer og plager.

Men hva om vi tar med dette prinsippet om balanse mellom inntak og forbrenning et hakk lenger - ut av våre egne kropper, og opp på et globalt nivå, hva ville vi finne? Samfunnet vårt oppfordrer oss til å kjøpe, kjøpe, kjøpe, og så kjøpe litt mer. Fordi du fortjener det. "Selvfølgelig" trenger du et par sko til, det er klart du må sjekke ut Apple's nyeste gadget, den genseren er bare så motemessig utdatert. Unn deg noe godt, unn deg noe nytt. Kjenn at du lever.

Hvem oppfordrer oss til å ha balanse mellom hvor mye vi kjøper og hvor mye vi kvitter oss med? Javel, hvis du trenger den nye genseren, hva skal da gå ut av din egen personlige kleskolleksjon? Er det sånn at mens vi oppfordrer til stadig å skaffe oss nye ting til alskens samlinger (for det er dét det gjerne blir - til slutt har vi så mye at halvparten av det støver bort uansett), så har vi ikke noe ansvar for fordelingen av goder i verden?

Boka 50 Ways You Can Feed a Hungry World (T. Campolo, G. Aeschliman) foreslår følgende prinsipp når det gjelder klær: Finn ut hvor mange klesplagg du trenger. Gå deretter gjennom skapet ditt og se hvor mange klær du har. Plukk så ut alt som overstiger det antallet du har bestemt at du trenger, og gi bort disse klærne. Gjerne til en organisasjon som distribuerer klærne videre til mennesker som ikke har nok. Nå har du opprettet balanse. Og for å opprettholde denne, er det naturlig nok nødvendig at hver gang et nytt plagg kommer inn i skapet (enten du har kjøpt det selv eller fått det i gave), må et tilsvarende plagg forlate det, for å kunne glede noen som trenger det mer enn deg.

Dette prinsippet tror jeg vi kan overføre på flere ting, for å leve som ansvarlige forbrukere. Noen vil kanskje mene at det beste er å la være å kjøpe klær hvis vi ikke trenger det, noe jeg er ganske enig i. Men i erkjennelsen av at vi lever i et samfunn som i stor grad etterspør mennesker som "henger med i svingene" når det gjelder hva man har og hva man skaffer seg, så la oss i det minste leve som bevisste konsumenter. For bistandsskeptikerne der ute vil dette kanskje være en god løsning: du har kjøpt det selv, så du vet akkurat hva de pengene du brukte går til når du gir det bort.

La oss skape et samfunn hvor det forventes at vi lever i "global balanse" etter beste evne. Et samfunn der det nikkes anerkjennende hvis noen sier de prøver å kvitte seg med overflødige eiendeler, mens man tenker "det er godt for deg; sunt og konstruktivt". La oss oppfordre hverandre til å trene oss i denne balansekunsten. Det kan få store positive ringvirkninger. For på dette området er det faktisk slik at vårt valg om å "innta" mindre kan føre til at noen andre får mer. Det vil øke livskvalitet både her og nå, og på sikt vil det ha gode samfunnsmessige konsekvenser utover våre landegrenser.