Hvem har ansvar for å gå klimautfordrinene i møte?

Gjennom studiene mine og bare fordi jeg er interessert, har jeg i det siste lest en del om menneskeskapte CO2-utslipp, global oppvarming og hvordan FNs klimapanel gir dystre prognoser som sier at det er over 90% sannsynlighet for at menneskeskapte utslipp av CO2 vil føre til klimaendringer med alvorlige konsekvenser for fremtidige generasjoner.

Noe må helt klart gjøres, og det må gjøres snart. Jeg har lest at vi er nødt til å redusere utslippene med 90% i løpet av 10-20 år for at ikke alt skal gå nedenom og hjem (jeg ikke hundre prosent sikker på at tallene jeg kommer med er helt nøyaktige). Spørsmålet jeg sitter igjen med da, er: hvem er egentlig "vi"? Det er nokså tydelig at det er de rike landene - det er også det eneste rettferdige - men hvem i de rike landene?

Det er en god del snakk i media om miljø- og klimapolitikk, og Klimaforliket, som alle de store partiene (med unntak av Frp) vedtok i 2008 er et eksempel på hvordan klima settes på den politiske dagsorden. Jeg skal ikke uttale meg for bastant om politikere og hva de gjør eller ikke gjør, hverken norske eller utenlandske, men jeg kan ikke si at jeg blir imponert når så mange av verdens mektige kan sette egen (nasjonal m.m.) økonomisk vekst så mye høyere enn jorda vi lever på og livet til de som kommer etter oss...

De store utslippene i dag kommer fra utvinning av olje, kull og gass, som igjen brukes i industrien for produksjon av varer og tjenester som skal øke/opprettholde vår levestandard. Kapitalismen lever i beste velgående, og vi blir stadig minnet om ting vi bare må ha, steder vi bare er nødt til å reise, at klærne, telefonene, møblene, bilene og alt det andre vi har kanskje snart burde byttes ut. Det har jo kommet noe nytt på markedet, det vi kjøpte for et par år siden, er jo egentlig  ganske utdatert, hvis vi bare tenker oss om. Og i Norge har de fleste av oss råd til denne stadige utskiftningen og fornyelsen. Selv de av oss som lever på studielån og sommerjobber.

Mye av utslippene i dag er altså følge av at vestlig livsstil opprettholder (og stadig skaper ny) etterspørselen etter nye varer og tjenester. Med andre ord er faktisk hvordan du og jeg lever, med på å påvirke utslippsmengden av CO2 på den vakkert sammensatte kloden vår. Det må jo bety at vi som enkeltmennesker har en viss påvirkningskraft, også den andre veien: Hvis vi velger å leve enklere, kan det få betydning for hvor mye som produseres, og igjen for hvor mye forurensning som slippes ut.   Hva hjelper det om to-tre stykker begynner å leve enklere, spør du? Jeg svarer med de kloke ordene til Margaret Mead:

"A small group of thoughtful people could change the world. Indeed, it's the only thing that ever has."
(En liten gruppe omtenksomme mennesker kunne forandre verden. Faktisk er det det eneste som noen gang har gjort det.)

Det nytter!

Tidligere har jeg skrevet om hvordan det å kjøpe Fairtrade-merkede produkter enkelt kan bidra til å gjøre verden litt bedre for produsenter i mindre utviklede land. Det er ikke alltid så lett å få tak i, for de fleste norske dagligvarebutikker ser ikke akkurat ut til å antstrenge seg i særlig stor grad for å få inn flere rettferdige varer i hyllene sine. Derfor ble jeg veldig glad da jeg var i butikken før helga:

Først skulle jeg ha min vanlige fairtrade-kaffe på Rema 1000, men de var utsolgt! Det var mye annen kaffe igjen, men den fairtade-kaffen var helt utplukket. Til tross for at kaffe er det eneste faitrade-merkede produktet Rema 1000 selger, har de til gjengjeld heldigvis et par ulike rettferdige merker å velge mellom, så selv om jeg måtte kjøpe en annen kaffe, fikk jeg hvertfall en som var rettferdig.

Etter at jeg var ferdig på Rema 1000, gikk jeg til Bunnpris for å kjøpe fairtade appelsinjuice (for det selger ikke Rema 1000), og til min store overraskelse var også denne utsolgt! Det var mye annen juice igjen, men ikke den som var rettferdig.

Jeg blir glad av å se at folk tar bevisste valg når de handler, og at rettferdige varer kan se ut til å bli mer etterspurt. Hvis alle fortsetter slik, vil kanskje butikkene tørre å importere andre rettferdige produkter også. For faitrade vil vi ha mer av!

Har du to timer å avse?

På søndag er det TV-aksjonen 2011, og en glimrende mulighet for alle til å gjøre noe konkret og praktisk for noen som trenger det. I år går pengene som samles inn til Norsk Folkehjelp, som blant annet jobber med minerydding i en rekke land.

I mange land som har vært herjet av krig lever folk i velbegrunnet frykt for at udetonerte bomber eller landminer skal sprenge nær dem. I land som for eksempel Laos, skjer det i gjennomsnitt 300 ganger i året ulykker på landsbygda som følge av at USA slapp voldsomme mengder klasebomber - hvorav omtrent 30% aldri sprengte - over landet, og ingen tenkte på å rydde opp i da Vietnamkrigen var over. Krigen, som de fleste av oss tenker var slutt for en god del år siden, og som min generasjon bare har lest om i historiebøkene på skolen, rammer uskyldige, hjelpeløse mennesker den dag i dag.

Norsk Folkehjelp støtter mine- og klasebomberydningsprosjekter i land som Laos, og på søndag kan vi få lov til å bidra gjennom å inspirere folk til å støtte dette viktige arbeidet. Det kreves godt utstyr og profesjonell opplæring, noe som koster penger. Penger har vi, og det har naboene våre også.

Så oppfordringen er enkel: registrer dere som bøssebærere (klikk her), kom dere ut av godstolen og gjør en forskjell.

Vanskeligere er det ikke.

Om å bli lunken

Det var en gang ei jente som var i Afrika. Hun kom hjem til Norge, kunne ikke fatte og begripe hvordan menneskene hjemme kunne fortsette å leve uanfektet av all verdens urettferdighet når hun hadde vært og sett det med sine egne øyne og blitt så forandret. Hun gikk med rare klær, syntes det var vanskelig å bruke penger på cafébesøk, skrev blogg for å åpne folks øyne og få dem til å komme seg ut av godstolen og gjøre noe.

Den jenta var meg. To år har gått siden jeg reiste til Kamerun. De rare klærne ligger lenger og lenger bak i skapet, det hender rett som det er jeg tar meg en tur på café, og bloggen kan vel med rette sies å ha vært død en god stund. Det er vanskelig å holde på det brennende engasjementet som lå så nærme overflaten mens alt ennå var så nært i tid. Om dette blogginnlegget er en siste krampetrekning, eller om det er starten på ny aktivitet her på bloggen, er jeg egentlig ikke sikker på ennå, men jeg har hatt lyst til å skrive en stund, så jeg prøver.

Det er vanskelig å skulle ta med seg den brennende iveren etter å redde verden inn i en norsk hverdag. Det er faktisk så godt å leve i Norge at det er skremmende enkelt å glemme omfanget av all verdens nød, selv om den fortsatt er tilstede, og forskjellene på fattig og rik øker og øker.

Jeg vil ikke glemme. Jeg vil ikke leve som om det som skjer rundt meg er det eneste viktige. Det jeg erfarte det året jeg gikk på Hald Internasjonale Senter, vil alltid ligge i hjertet mitt, men jeg er nødt til aktivt å ta det fram for at det skal forbli mer enn et fint minne om et spennende eventyr jeg var på en gang. Det hadde selvsagt vært det mest behagelige, men hvordan kan jeg la være å bry meg om at det er flom i Thailand, når jeg har venner jeg vet kan bli rammet? Hvordan kan jeg velge å ikke følge med på valget i Kamerun, når det kan påvirke folk jeg er glad i?

Når "de der nede" får ansikt og navn, er det mye lettere å motivere seg for å kjempe videre for å motvirke global urettferdighet. Det blir fort så mye teori, når en leser om det hver dag, hører om det på forelesninger og ikke egentlig gjør noe annet enn å forklare hvordan strukturelle forskjeller oppstår, eller forklare hvorfor de fattige landene har blitt fattige, og da er jeg veldig takknemlig for at jeg faktisk har venner i de landene vi lærer om. Det er viktig å studere, for da kan jeg gjøre en bedre jobb den dagen jeg er ferdig, men jeg kan ikke vente med å prøve å hjelpe. Kanskje det blir gjennom mer blogging, for å minne folk på at det ikke holder å riste på hodet og tenke "uffameg" når vi hører om grusomheter i andre deler av verden på nyhetene?

Det gjenstår å se. Vi kan fortsatt være med på å gjøre verden bedre, alle sammen, uavhengig av hvor vi er eller hvem vi er. Det er fortsatt en lang vei å gå før Fair Trade er blitt normen i butikkene; vi må fortsette å spørre etter disse varene. Vi kan gi penger til de som trenger det, men la oss aldri gjøre det uten kjærlighet til dem vi gir til. Hvordan vi kan elske folk vi ikke kjenner, spør du? Det enkle svaret er: Bli kjent med dem, da vel! Nei, det er ikke så lett å skulle bli kjent med en som sulter på Afrikas horn, men hva med å bli kjent med en somalier i Norge, da? Det finnes mange av dem her. Og jeg tror at hvis du bare kjenner én somalier (eller iraker eller pakistaner eller en annen), så vil dét i seg selv gjøre at det blir litt vondere å vite hva som foregår i hjemlandet til din nye venn, og litt vanskeligere å ikke gjøre det du kan for å hjelpe. Jeg runder av med Arnulf Øverlands kloke ord, som en påminnelse til oss alle:

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Det er farlig å bo i Afghanistan

...særlig hvis du er kvinne i fruktbar alder. "Til tross for den pågående konflikten i Afghanistan er det minst 200 ganger større sannsynlighet for å dø i fødsel enn ved en bombe eller kule," skriver Redd Barna på sine hjemmesider. Norge er nylig kåret til "verdens beste mammaland", mens Afghanistan ligger på bunnen av lista med en barnedødelighet så høy at hvert femte barn statistisk ikke har sjans til å leve helt til femårsdagen sin. To av fem barn er underernærte, og en av elleve kvinner dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. I Norge er tallet én av 7600. En av grunnene til den høye dødeligheten i Afghanistan, er at bare 14% av alle fødsler skjer med utdannet helsepersonell til stede.

Å gi utdanning er derfor noe av det viktigste som kan gjøres for å endre situasjonen. Ifølge Redd Barna trengs det 3,5 millioner flere helsearbeidere på verdensbasis, og den beste hjelpen man kan gi, for å bedre situasjonen i Afghanistan og andre land med høy barne- og mamma-dødelighet, er støtte til utdanning. Hvis flere kvinner får tilgang på kvalifisert fødselshjelp, vil vi raskt se dødeligheten synke. I tillegg er det mange andre goder som følger med utdanning generelt; bedre økonomi, selvfølelse; tro på at man selv har det som trengs for å komme seg ut av fattigdommen, engasjerte samfunnsborgere som tar den politiske situasjonen i landet alvorlig og har midler til å gjøre noe med den, likestilling, og så videre...

Det er ikke rettferdig at det skal være så mye mer risikabelt å være kvinne og barn i Afghanistan enn i Norge. Et så priviligert og velstående samfunn som Norge har et globalt ansvar; både myndighetene og enkeltpersoner. Vi har mye av det som trengs: noen har kunnskap til å bidra praktisk i utdanning av helsepersonell i u-land, de fleste har penger de kan avse, til å finansiere utdanning for de som ikke kan det selv, og alle har ytringsfrihet som kan brukes til å løfte dette fram i lyset og sette det på dagsordenen. Det er ikke meningen at vi skal holde alt det gode for oss selv. Det er vårt ansvar å bidra, det vårt ansvar å dele. En måte du kan bidra direkte i denne saken, er å klikke deg inn på Redd Barnas kampanje "Alle som en" og lese om deres prosjekt, og om hva du som enkeltindivid kan gjøre.

Ikke bare sitt der og tenk "uff, stakkars dem." Gjør noe!

Den rikestes rett?

Surrogati er en voksende industri på det internasjonale markedet, og særlig i India anses dette som en effektiv måte å tjene penger på. Det fungerer slik at rike (oftest vestlige) mennesker som av ulike årsaker ikke kan få barn selv reiser til India, blir tildelt et surrogat (ja, man kaller faktisk kvinnene bare for dette) som får det barneønskende parets befruktede egg plantet inn i seg. Deretter skal hun gå gravid med disse fremmede menneskenes barn i ni måneder, før hun føder (vanligvis ved keisersnitt), og forlater klinikken uten å ha sett det lille, (vanligvis) hvite barnet som i nesten et år har levd på innsiden av henne. Siden må hun treffe "oppdragsgiverne"; de kommende foreldrene, og skrive under på at barnet tilhører disse menneskene og ikke henne selv.

Dette er problematisk på mange plan, og debatten rundt det dreier seg ofte om hvorvidt det er en kvinneundertrykkende praksis. Det jeg ikke kan forstå, er hva som har skjedd med oss rike mennesker når det er så viktig å videreføre egne gener at det går så langt at man reiser til andre siden av verden for å "avle fram" avkommet sitt i et annet menneskes kropp dersom ens egen ikke er i stand til det? Det finnes så ufattelig mange barn her på kloden som går uten en mamma og en pappa. Er biologiske barn egentlig et privilegium vi har rett på, til enhver pris? Hvis naturen skulle ha gjort det sånn at jeg (når den tid kommer) ikke er i stand til å bære fram egne barn, burde jeg ikke da juble over den velsignelsen det er å kunne gi et av de allerede eksisterende barna en familie, hvis jeg uansett skal reise halve kloden rundt for å "skaffe meg" et barn?

Jeg mener absolutt ikke at det kun er ufrivillig barnløse som skal revurdere behovet for å videreføre egne gener. Som Marilen Hagland skrev på bloggen sin, handler ikke familie mer om kjærlighet enn om gener? Hvordan kan et samfunn med voksne, ressurssterke mennesker akseptere at barn lengter etter å ha en familie, et trygt hjem, noen som elsker dem, og ikke utfordre hverandre til selv å gjøre noe med det? Hvordan i alle dager kan vi stå og se på den fremvoksende industrien av surrogatbabyer; hvor allerede skapte barn legger seg for å sove i kalde, skitne og farlige gater i samme by som rike vordende foreldre kommer for å hente sin dyre, tilsynelatende mer verdifulle baby til sitt behagelige hjem i et land det er godt å leve i? Hvorfor tar vi ikke ansvar for de som trenger det? Tenk om litt flere i Norge, når de kom til det punktet i livet der de ville stifte familie, valgte å ta til seg et allerede levende barn uten foreldre, og bestemme seg for at dette barnet skulle bli deres?

Det er ingen ting galt i å få barn på den naturlige måten; det er vakkert og bra. Men jeg skulle ønske adopsjon var et like vanlig og naturlig alternativ. At det ikke var eksotisk, og at det å høre om familier som har adoptert barn fremkaller en respons à la "oi, så spennende!". Jeg skulle ønske adopsjon ikke ble sett på som en plan B dersom egne gener ikke er samarbeidsvillige, men at de som har muligheten til det, så på det som naturlig og riktig, og mest av alt som en berikelse å adoptere. Og selvfølgelig at surrogati ikke var et alternativ, fordi det dessverre fører til at de barna som så sårt trenger foreldre, taper til fordel for de uskapte, "ekstra verdifulle" babyene som surrogatiindustrien produserer for at de rike skal få det barnet man nesten tenker at er deres rettighet å få.

En cardigan fra eller til

Jeg vil oppfordre alle mine lesere til å lese Katrine sitt blogginnlegg om fattigdomsbekjempelse:

http://fleskeberg.blogspot.com/2011/02/en-cardigan-fra-eller-til.html?showComment=1297798173566#c641135850037286943

Hør de andres historie

I dag var jeg på et foredrag med palestinske Susan Abulhawa, forfatter av boka Morgen i Jenin. Hun snakket blant annet om hvor viktige historiene våre er, og hvor betydningsfullt det er å få lov til å fortelle dem. Selv kommer hun fra et folk som lenge har fått sin historie fortalt av utenforstående, og Abulhawa problematiserte at den da følgelig videreføres i samsvar med fortellerens tolkning; ikke nødvendigvis slik den i utgangspunktet var.

Mye er ment og sagt om Midtøstenkonflikten, og jeg har ikke tenkt til å begi meg ut på den diskusjonen her på bloggen, men jeg tror det er en viktig sannhet i det Abulhawa sier. Verdien i å få fortelle historien slik man selv opplevde den, kan være langt større enn vår forestilling strekker seg. Enda viktigere, sa Abulhawa, er at vi hører på og respekterer hverandres fortellinger. At vi tar oss tid til å lytte til den andres opplevelse av situasjonen, uansett hvilken situasjon det er, og uavhengig av om vi er enige med dem eller ikke.

Noen historier er fine, andre er skumle. Noen er lystige, andre fortellinger er ubehagelige. Noen setter oss selv i et godt lys, andre viser sider av oss vi kanskje ikke vil noen skal se. Det er menneskelig og lett å ønske å hindre andre i å fortelle en historie dersom vi vet at sjansene for at vi kommer ut av det med stoltheten i behold er små. Likevel tror jeg det å la andre fortelle hvordan noe ser ut gjennom deres øyne har en stor frigjørende kraft, både for dem og for oss selv. Enten det er i store og viktige sammenhenger, eller de små og alminnelige situasjonene med de vi omgås med til daglig. Enten det er gode historier, eller om de er vanskelige.

Åpenhet og vilje til å lytte tror jeg kan være med på å skape fred; fred i vårt indre, fred mellom kolleger, medstudenter eller ektefeller, fred i et samfunn, og også være begynnelsen på fred mellom nasjoner. Alt som legger hindringer i veien er vår egen vilje, og hvor modige vi selv er; tør vi å høre?

En liten bemerkning angående forrige innlegg

Det var noe jeg ikke fikk helt frem i forrige innlegg, som er såpass viktig at jeg vier et eget lite innlegg til det: Når butikken jeg handler flesteparten av mine varer i, ikke har Fairtrade-produkter, har jeg valget om å gå til en annen butikk og kjøpe for eksempel appelsinjuice og bananer der. Det kan jeg velge å ta meg råd og tid til. Det prøver jeg derfor å gjøre, og håper flere der ute er villige til å gjøre det samme. Det er bittelitt mer tungvint, men det er viktig å vise at man faktisk tar det på alvor. En ting er å spørre om de har Fairtrade-produkter, en annen ting er å vise at man faktisk er så interessert i det at man ikke kjøper enkelte produkter hos dem så lenge det finnes i Fairtrade i en annen butikk.

Ja, det gjør livet en smule mer tungvint og et par kroner dyrere. Men det har en viktig signaleffekt til butikkene. I tillegg er dette forhåpentlig vis med på å gjøre rettferdige varer mer tilgjengelig for folk flest. Også for dem som ikke er spesielt engasjerte. Hvis jeg ikke hadde vært spesielt engasjert, hadde jeg ikke tatt meg bryet med å gå til en annen butikk for å finne for eksempel Fairtrade-sjokolade. Men hvis jeg ikke var spesielt interessert, og hadde vært i butikken for å kjøpe sjokolade, og jeg så at de hadde en rettferdig sjokolade, ville jeg kanskje tenkt "oi, det var en bra ting, kanskje jeg skal prøve det".

Dermed har det å spørre etter Fairtrade der man kjøper mat (og klær, for den saks skyld) enda en viktig effekt: Ved å gjøre rettferdige prudukter mer tilgjengelige for allmennheten, er vi med på å få økt fokus på rettferdig handel hos flere enn dem som bryr seg om det i dag. Ved å spørre, spørre, og så spørre igjen, er vi med på å vise at vi ønsker oss et samfunn der rettferdig handel er vanlig, dagligdags og forventet. Mitt håp er at det en dag skal være sånn at man må merke produkter som ikke er rettferdig handlet, og ikke omvendt. Litt som at man må skrive på tobakksvarer at de er skadelige for deg og omgivelsene dine. Det er nok dessverre lenge til vi kommer dit, men ett sted må vi starte, og det stedet er akkurat der vi til enhver tid befinner oss.

Gjør det selv

Tidligere her på bloggen har jeg oppfordret dere som leser den om å kjøpe Fairtrade-merkede produkter der det er et alternativ. Det er ikke så mye dyrere enn andre varer (noe koster det samme), og det eventuelle mellomlegget gjør livet litt enklere for noen som trenger det, med andre ord vel brukte penger.

Dessverre er Fairtrade-utvalget i en rekke butikker ofte skuffende dårlig. Student som jeg er, er jeg nødt til å la lommeboka styre hvor jeg handler mat, og selvfølgelig vil man handle der det er billigst. I mitt tilfelle er det ensbetydende med butikken med dårligst utvalg av rettferdige varer. Faktisk har de kun ett eneste garantert rettferdig (dvs. Fairtrade-merket) produkt til salg i hele butikken! Hårreisende, på grensen til ekkelt. Det skal så lite til å ta inn slike produkter. Hvorfor gjør de det ikke? Fordi Fairtrade betyr litt mindre fortjeneste til butikkene. En større prosentandel går til de som produserer råvarene, vanligvis bønder i fattige lokalsamfunn i den tredje verden.

Med et smil spør jeg kassamannen om de kan begynne å selge Fairtrade-merket appelsinjuice i den flotte butikken deres. Det er det ikke de som bestemmer, svarer han. De som bestemmer, det er de høyt der oppe, de som eier alle landets butikker med det navnet. Kan ikke dere foreslå for dem å gjøre noe med dette, da? Nei, de har ikke lov til å ta inn andre produkter enn det som er bestemt fra høyeste hold. Hva om kundene deres ønsker å kjøpe Fairtrade-produkter, da? Det kommer helt an på hvor mange som er interessert i det, får jeg beskjed om, med et lite smil som betyr "nei, du kommer ikke langt med å mase mer om dette. Du er bare én, og sjefene kommer ikke til å endre noe på grunn av én kundes ønske". Jaja, det var synd for dere, for da kjøper jeg appelsinjuicen min et annet sted, fram til de ombestemmer seg.

Det kommer helt an på hvor mange som er interessert i det.  Jeg kommer ikke til å slutte å spørre, jeg skal spørre og spørre, til alle som jobber i den butikken vet at jeg er hun som ønsker rettferdig handel. Jeg er bare én, ja, men er vi mange nok som spør, og spør vi mange nok ganger, så er det faktisk et håp om at de tar et hint. Derfor vil jeg herved oppfordre deg til å jobbe for endring der du er. Din stemme teller, alt som skal til er å spørre om de har produktet. Selv om du kanskje allerede har sjekka. Butikkene trenger å høre at folk vil ha. Stå med meg for å vise at vi er mennesker som bryr oss, mennesker som ønsker rettferdighet!

Gjennom å kjøpe Fairtrade-merkede produkter bidrar du som sagt til at fattige bønder får en lønn som er proposjonal med det arbeidet de utfører, samt at en del av overskuddet går til utviklingsprosjekter i lokalmiljøet, som for eksempel skole og helsehjelp. Du får god mat av høy kvalitet, og bidrar samtidig til at mennesker i andre land sikres at de klarer å skaffe daglig brød til seg og sine. Det kaller jeg en god deal. 

Bildet er hentet fra Internett

Om idealvekt og annen balansekunst

Det er en forholdsvis kjent sak at dersom man vil holde en stabil vekt og leve et sunt og balansert liv, er å innta like mange kalorier som man forbrenner et godt sted å starte. Hvis man da, vel å merke, har tenkt å holde seg på den vekta man har. De fleste som bedriver aktiv kaloritelling i vårt samfunn, er vel kanskje helst de som ønsker å legge fra seg overflødig "last", altså å gå ned i vekt. De snakker om å nå matchvekten - idealet.

Så lenge dette foregår innenfor sunnhetens og rimelighetens grenser, er det allment akseptert, ja faktisk nesten forventet. Det er ingen som stusser hvis en som er litt "rund i kantene" sier de prøver å kvitte seg med noen kilo, vi tenker at det er fornuftig, at det er godt for vedkommende. Jeg vil påstå at i vårt samfunn er dette så akseptert at vi dessverre ikke stusser på om en normalvektig person sier det samme; matchvekten er tilsynelatende alltid et par kilo under der man selv befinner seg, så lenge man har fett på kroppen.

Muligens tar jeg litt hardt i, jeg håper det. Poenget mitt er at når det gjelder kroppene våre, har samfunnet vårt en standard som forteller oss at noe er bedre enn noe annet, at det finnes et ideal; nettopp å ikke innta mer enn man forbrenner. Å ha et balansert kosthold og en normal vekt gir, har jeg hørt, økt livskvalitet. Både her og nå, i det daglige styr og stell, og på lengre sikt: man stiller sterkere i møte med alderdommens mange mulige sykdommer og plager.

Men hva om vi tar med dette prinsippet om balanse mellom inntak og forbrenning et hakk lenger - ut av våre egne kropper, og opp på et globalt nivå, hva ville vi finne? Samfunnet vårt oppfordrer oss til å kjøpe, kjøpe, kjøpe, og så kjøpe litt mer. Fordi du fortjener det. "Selvfølgelig" trenger du et par sko til, det er klart du må sjekke ut Apple's nyeste gadget, den genseren er bare så motemessig utdatert. Unn deg noe godt, unn deg noe nytt. Kjenn at du lever.

Hvem oppfordrer oss til å ha balanse mellom hvor mye vi kjøper og hvor mye vi kvitter oss med? Javel, hvis du trenger den nye genseren, hva skal da gå ut av din egen personlige kleskolleksjon? Er det sånn at mens vi oppfordrer til stadig å skaffe oss nye ting til alskens samlinger (for det er dét det gjerne blir - til slutt har vi så mye at halvparten av det støver bort uansett), så har vi ikke noe ansvar for fordelingen av goder i verden?

Boka 50 Ways You Can Feed a Hungry World (T. Campolo, G. Aeschliman) foreslår følgende prinsipp når det gjelder klær: Finn ut hvor mange klesplagg du trenger. Gå deretter gjennom skapet ditt og se hvor mange klær du har. Plukk så ut alt som overstiger det antallet du har bestemt at du trenger, og gi bort disse klærne. Gjerne til en organisasjon som distribuerer klærne videre til mennesker som ikke har nok. Nå har du opprettet balanse. Og for å opprettholde denne, er det naturlig nok nødvendig at hver gang et nytt plagg kommer inn i skapet (enten du har kjøpt det selv eller fått det i gave), må et tilsvarende plagg forlate det, for å kunne glede noen som trenger det mer enn deg.

Dette prinsippet tror jeg vi kan overføre på flere ting, for å leve som ansvarlige forbrukere. Noen vil kanskje mene at det beste er å la være å kjøpe klær hvis vi ikke trenger det, noe jeg er ganske enig i. Men i erkjennelsen av at vi lever i et samfunn som i stor grad etterspør mennesker som "henger med i svingene" når det gjelder hva man har og hva man skaffer seg, så la oss i det minste leve som bevisste konsumenter. For bistandsskeptikerne der ute vil dette kanskje være en god løsning: du har kjøpt det selv, så du vet akkurat hva de pengene du brukte går til når du gir det bort.

La oss skape et samfunn hvor det forventes at vi lever i "global balanse" etter beste evne. Et samfunn der det nikkes anerkjennende hvis noen sier de prøver å kvitte seg med overflødige eiendeler, mens man tenker "det er godt for deg; sunt og konstruktivt". La oss oppfordre hverandre til å trene oss i denne balansekunsten. Det kan få store positive ringvirkninger. For på dette området er det faktisk slik at vårt valg om å "innta" mindre kan føre til at noen andre får mer. Det vil øke livskvalitet både her og nå, og på sikt vil det ha gode samfunnsmessige konsekvenser utover våre landegrenser.

Hvem bryr seg?

Torsdag hadde Aftenposten en artikkel som handlet om en familie på cruise-ferie som måtte vente på bortkommen bagasje i fire dager "Vi måtte sitte på gallamiddag og til frokost i den samme olabuksen og svette T-skjorten og bære rundt på en baby i 12-15 timer. For barnevognen hadde vi heller ikke", kunne en frustrert bestefar fortelle. Det er veldig forståelig at det er kjedelig når ferien man har planlagt lenge og betalt dyre dommer for ikke går på skinner, så jeg mener på ingen måte å gjøre narr av denne familien eller andre nordmenn som er så heldige å få muligheten til å reise på flotte ferier. Jeg liker godt å reise selv, så det ville vært veldig hyklersk av meg.

Det jeg ikke forstår, derimot, er hvorfor Aftenposten velger å lage en sak av det. Det har skjedd før, og det kommer til å skje igjen. Med andre ord en ikke så altfor oppsiktsvekkende nyhet. Tenk om de heller kunne viet den artikkelen til enkeltpersoner rundt omkring i verden som kanskje ikke har stort flere klær enn en olabukse og en svett T-skjorte; klær de er nødt til å gå i både til frokost, middag og kvelds? Hvis de bare hadde vært så heldige å få frokost, middag og kveldsmat. Hva om de hver dag ville erstatte en artikkel om en stakkars, rik norsk familie på ferie som ikke kunne ha på rene klær på gallamiddag, og ikke en gang barnevogn til babyen for et halvt døgn, med å fortelle om skjebnene til hver av kvinnene i enkelte områder i Afrika, som må bære barnet sitt på ryggen i stekende sol hver dag, mens de går timesvis for å finne rent drikkevann?

Personlig skulle jeg ønske at vi heller fikk høre om dem. Hvorfor redaksjonen velger å ha det fokuset de har, kan jo være av mange grunner. En av dem er naturlig nok at man ønsker å selge, og da må man finne saker man tror leserne vil interessere seg i. Men er det dette vi interesserer oss for? Har norske aviser et publikum som er så opptatt av eget velbehag at det ville vært for ukomfortabelt å høre om dem vår nytelse går på bekostning av? Hvem bryr seg om historiene til de som lever i en hardere virkelighet enn det de selv gjør?

Jeg gjør det. Gjør du?