Hvor er ditt hjerte?

"For der skatten din er, vil også hjertet ditt være", sa Jesus i Bergpreknen (Matt 6,21). Jeg vet ikke helt hva slags skatt han siktet til, men skal jeg gjette, var det ikke en kiste full av gull. Kanskje var det materielle goder som man knytter seg til, eller kanskje var det usynlige ting som vennskap, frihet eller popularitet han mente.

Jeg har ingen store materielle skatter, men jeg har veldig mange skatter i form av vennskap, familie, meningsfulle aktiviteter, gode minner og mye mer. Og jeg vet at mye av hjertet mitt ligger i de skattene. Man kan gi opp ganske mange ting her i verden så lenge man fortsatt har dét.

Skatter tror jeg vi alle har, og det kunne jeg sikkert skrevet mye om. Men akkurat nå vil jeg ikke det. Språkstudent som jeg er, tok det ikke så lang tid før tankene mine skled over til en annen type skatt; den prosentandelen av inntektene våre som går til staten. Hvorfor det heter skatt, vet jeg egentlig ikke, og generelt vet jeg veldig lite om skatt. For å være ærlig har jeg ikke jobbet nok i mitt liv til å ha trengt å sette meg inn i det. Før dette blogginnlegget har jeg gjort litt halvhjertet research når det gjelder hva skatten går til, men det var ikke så veldig relevant for den tanken jeg håper på kan bli et leseverdig blogginnlegg.

Det jeg vet, er dette: Vi betaler skatt for å opprettholde velferdsstaten. Noe av det velferdsstaten bidrar med, er trygd og sosialpenger til mennesker som er syke, som mangler inntektsgivende arbeid, eller som av andre grunner sliter med å få endene til å møtes. Altså er litt av skatten min der. Hos de vanskeligstilte i samfunnet.

Men er hjertet mitt der? Jeg er med på å gi støtte til de som sliter gjennom at jeg gjør min samfunnsplikt og betaler skatt. Men kjenner jeg noen av de som mottar hjelpen, har jeg sett deres ansikt? Har jeg gitt dem et smil, eller en hjelpende hånd? Hvor langt rekker mine penger, egentlig? Å sette alle de som mottar pengestøtte fra staten under én kategori, ville vært veldig uklokt; alle er forskjellige, uansett økonomisk situasjon, eller livssituasjon generelt. Men jeg vet at vi har mange ensomme mennesker her i Norge, og jeg tror ikke det er helt bak mål å tenke at mennesker som har mye å stri med (og derfor mottar pengestøtte i en eller annen form), ofte sliter med ensomhet. De får kanskje penger, men er likevel usynlige for mange?

Penger er godt for mye, men jeg tror det er veldig mange i vårt samfunn som trenger så mye mer enn det. De trenger øyne som ser dem som de verdifulle menneskene de er, hender som vil hjelpe, føtter som vil gå en slitsom vei med dem, men mest av alt tror jeg mange bare ønsker seg en venn. En å prate med, en å le med, en å se film med, en å trene med eller en å være stille med. Noen å være glad i, og noen som er glad i en tilbake. Kjærlighet er nok en av de usynlige skattene vi trenger aller mest her i livet, alle sammen. Kan vi bli flinkere til å se hvor skatten vår blir av? Jeg tror vi kan velge å åpne øynene og hjertene våre for dem som kanskje trenger dét mer enn de trenger pengene våre. Hvor er ditt hjerte?

Kjøpefri dag på lørdag

Lørdag 27. november markeres kjøpefri dag i over 50 land, og jeg vil oppfordre alle til å bli med! Dette er en dag hvor man ønsker å sette søkelyset på Vestens ekstreme forbruk, ved å avstå fra å kjøpe noe som helst rett før årets store handlemåned begynner. Framtiden i våre hender, en av organisasjonene som står bak Kjøpefri dag 2010, skriver at målet med denne dagen er "å vekke oppmerksomhet rundt overforbruket og shoppingmentaliteten i den rike del av verden, og få fram følger for miljø, livskvalitet og rettferdig fordeling." 


Ved at så mange som mulig setter av nettopp denne dagen til ikke å kjøpe noen ting, vil det ha en dobbel effekt: Det vil forhåpentlig vis gjøre oss som individer til mer bevisste forbrukere, og i tillegg vil det sende et viktig budskap til politikere og nærlingsliv. Én persons bidrag er kanskje lite, men hvis mange deltar og står sammen om dette, vil det merkes når dagen er over og pengene skal telles i butikkene!


Forøvrig vil jeg oppfordre alle, når Kjøpefri dag er markert og julehandelen setter inn, til å fortsette å være bevisste forbrukere. Et tips er å kjøpe etiske og organiske julegaver, og det finnes veldig mye fint der ute. Bor du i Oslo, kan du for eksempel kjøpe julegaver hos Friends Fair Trade på Grønland eller besøke Sally Ann på Majorstua. Er du Trondheimsborger, finnes det en Sally Ann-butikk på Møllenberg, og en stor Fairtrade-butikk som heter Etikken i Kjøpmannsgata 51. Butikken Earthtone i Fjordgata har et godt utvalg av organiske og håndlagde varer, og er et ypperlig sted til å kjøpe julegaver. Bor du i en annen by, vil jeg oppfordre deg til å sjekke ut hva som finnes, og kom gjerne med tips! En siste nyttig lenke jeg vil dele er Grønn Hverdags Guide til mljøvennlig og etisk forbruk, hvor du kan finne en rekke gode tips til hvordan du kan bli en mer bevisst forbruker. 


Igjen: Delta på Kjøpefri dag den 27. november!
Ønsker alle en god og etisk julehandel.

Tomme ord

"Another way of approaching the thing is to consider it unnamed, unnamable", skrev den franske essayisten Francis Ponge. Poenget hans var at ord har en tendens til å fange realiteten, avgrense den og gjøre virkeligheten til noe mindre enn det den er. For å ta et eksempel fra litteraturen: I en av Albert Camus' bøker er vi tilskuere til et forelsket par: "Kan du si at du elsker meg?", spør kvinnen, som får til svar "Nei, det kan jeg ikke." Ikke fordi han ikke elsket henne, men fordi å si "jeg elsker deg" ville fange sannheten og sette den i en boks, gjøre den ufri og fastlåst, fordi vi ikke klarer å gripe fullstendig om kjærligheten (som representerer "the thing" jamfør Ponge i dette tilfellet), og derfor egentlig ikke forstår hva "jeg elsker deg" betyr.

Camus og Ponge var drevet av den samme tankegangen om at ord på sett og vis ødelegger og holder fast følelsene og opplevelsene våre. Ponge sa det slik (oversatt til norsk av meg, fritt etter hukommelsen): "Hvordan kan jeg snakke om kjærlighet når jeg ikke engang kan beskrive en stol?"

Jeg har kviet meg en stund for å skrive dette innlegget, i frykt for at det skulle bli nettopp det disse forfatterne så elegant skriver om: tomme ord om noe vi egentlig ikke helt klarer å forstå omfanget av. Så jeg tror ikke jeg skal skrive så veldig mye mer akkurat om fenomenet rundt ord som begrenser opplevelsen. Men det fikk meg til å tenke på noe annet viktig: Kanskje vi som medmennesker skal tenke gjennom ordene vi bruker, og om vi kanskje kunne fjernet en del av dem. Eller nei, ikke fjernet, men la ordene få ta reisen fra munnen, gjennom hjertet, og ut i hendene våre. Jeg er ihvertfall ei som tenker mange store tanker om å gjøre verden bedre, og som liker å prate om det. Og hvis det er flere enn meg der ute som har det litt sånn, syns jeg vi bør ta oss litt tid til å tenke på om kanskje vi skal begynne å appellere til folk litt mer gjennom det vi gjør, og litt mindre gjennom det vi sier.

Hva vil du med livet ditt?

Vi tenker gjerne om oss selv at vi er frie og selvstendige mennesker, og at verden ligger for våre føtter. Jeg liker hvertfall å tenke det om meg selv og mitt eget liv. Men ved nærmere ettertanke, er det ikke alltid så lett. Ofte hører jeg folk som sier "Hvis jeg bare hadde vært god nok, så hadde jeg...", "Hadde jeg hatt tid, så skulle jeg...", eller "Hvis jeg bare hadde turt, så...". Og jeg tenker nok ofte slik selv også,  selv om jeg ikke alltid er klar over det. Selvfølgelig er ofte det eneste vi kan og bør gjøre å innse at vi ikke har tid til alt som kan virke lokkende her i livet, eller penger til det, for den saks skyld, men noen ganger lurer jeg på om disse argumentene like mye er unnskyldninger for ikke å ta tak i livet sitt og gjøre noen endringer. Magnus Malm skriver i boka Et hjerte større enn verden:

Det første og avgjørende spørsmålet vi kan stille et menneske, er altså ikke: "Hva er ditt problem?", men: "Hva vil du med livet ditt?". Begynner vi med problemet, vil vi antakelig bare forsterke det. Vi har jo ofte bevisst eller ubevisst bygd vår identitet rundt våre begrensninger og problemer." (Malm 2009: 187)

Hva hadde skjedd hvis vi begynte å spørre oss selv, og andre, om hvordan vi ønsker at livene våre så ut, og så faktisk se om noe kan gjøres for å nærme seg det målet? Og hvis det er det - ta et skritt i en ny retning. Det gjelder kanskje særlig oss som er unge og er i en periode der vi i stor grad velger kursen for livene våre. Men jeg tror også det gjelder for alle, uansett alder og livssituasjon. En del styres av valg vi allerede har tatt, men en kan alltid velge (til en viss grad) å omprioritere, å tenke nytt, og ta et dykk ned i seg selv og fundere over om det man ønsker for livet sitt er slik livet faktisk er. Kanskje er utgansgpunktet et annet enn det for den opprinnelige drømmen, men hvis man erkjenner at man er der man er i livet, og tenke: "hvor går veien herfra?"

Da jeg var i Kamerun, skrev jeg et blogginnlegg som het Everything is possible, som handlet om at mennesker med begrensede ressurser ofte er flinkere enn oss som "har alt" til å se mulighetene i det man faktisk har. Dette handlet mer om materielle ting, men jeg tror det har en overføringsverdi til hvordan vi ser på våre egne liv. Bygger vi livet vårt rundt alt som hindrer oss, vil vi neppe bli tilfredse i lengden. La oss være mennesker som bevisst velger veien vi vil gå ut fra de mulighetene og drømmene vi har!

Og når vi først snakker om muligheter og drømmer: La oss også leve med blikket løftet, mot de som kjemper for i det hele tatt å kunne overleve her i verden. Min drøm er å se oss som har fått så mye, leve slik at alle har det de trenger. Jorda vår gir oss alt som trengs for at alle kan bli mette, og det finnes nok penger og ressurser til at alle kan få dekke sine grunnleggende behov og leve gode liv. Jeg drømmer om å se et Norge fullt av medmennesker som forstår at vi er skapt for å dele. Forstår vi det, vil det være flere mennesker der ute som får velge hvilken vei de vil gå, og som får en mulighet til å følge sine egne drømmer. At vi deler, betyr at flere får, ikke at vi ikke får. For mange av oss har faktisk så mye at vi kan dele rettferdig og fortsatt ha alt vi trenger. Overfloden blir kanskje mindre, men det er ikke overfloden som bestemmer hvilken retning du vil at livet ditt skal ta.