Hvem har ansvar for å gå klimautfordrinene i møte?

Gjennom studiene mine og bare fordi jeg er interessert, har jeg i det siste lest en del om menneskeskapte CO2-utslipp, global oppvarming og hvordan FNs klimapanel gir dystre prognoser som sier at det er over 90% sannsynlighet for at menneskeskapte utslipp av CO2 vil føre til klimaendringer med alvorlige konsekvenser for fremtidige generasjoner.

Noe må helt klart gjøres, og det må gjøres snart. Jeg har lest at vi er nødt til å redusere utslippene med 90% i løpet av 10-20 år for at ikke alt skal gå nedenom og hjem (jeg ikke hundre prosent sikker på at tallene jeg kommer med er helt nøyaktige). Spørsmålet jeg sitter igjen med da, er: hvem er egentlig "vi"? Det er nokså tydelig at det er de rike landene - det er også det eneste rettferdige - men hvem i de rike landene?

Det er en god del snakk i media om miljø- og klimapolitikk, og Klimaforliket, som alle de store partiene (med unntak av Frp) vedtok i 2008 er et eksempel på hvordan klima settes på den politiske dagsorden. Jeg skal ikke uttale meg for bastant om politikere og hva de gjør eller ikke gjør, hverken norske eller utenlandske, men jeg kan ikke si at jeg blir imponert når så mange av verdens mektige kan sette egen (nasjonal m.m.) økonomisk vekst så mye høyere enn jorda vi lever på og livet til de som kommer etter oss...

De store utslippene i dag kommer fra utvinning av olje, kull og gass, som igjen brukes i industrien for produksjon av varer og tjenester som skal øke/opprettholde vår levestandard. Kapitalismen lever i beste velgående, og vi blir stadig minnet om ting vi bare må ha, steder vi bare er nødt til å reise, at klærne, telefonene, møblene, bilene og alt det andre vi har kanskje snart burde byttes ut. Det har jo kommet noe nytt på markedet, det vi kjøpte for et par år siden, er jo egentlig  ganske utdatert, hvis vi bare tenker oss om. Og i Norge har de fleste av oss råd til denne stadige utskiftningen og fornyelsen. Selv de av oss som lever på studielån og sommerjobber.

Mye av utslippene i dag er altså følge av at vestlig livsstil opprettholder (og stadig skaper ny) etterspørselen etter nye varer og tjenester. Med andre ord er faktisk hvordan du og jeg lever, med på å påvirke utslippsmengden av CO2 på den vakkert sammensatte kloden vår. Det må jo bety at vi som enkeltmennesker har en viss påvirkningskraft, også den andre veien: Hvis vi velger å leve enklere, kan det få betydning for hvor mye som produseres, og igjen for hvor mye forurensning som slippes ut.   Hva hjelper det om to-tre stykker begynner å leve enklere, spør du? Jeg svarer med de kloke ordene til Margaret Mead:

"A small group of thoughtful people could change the world. Indeed, it's the only thing that ever has."
(En liten gruppe omtenksomme mennesker kunne forandre verden. Faktisk er det det eneste som noen gang har gjort det.)

Det nytter!

Tidligere har jeg skrevet om hvordan det å kjøpe Fairtrade-merkede produkter enkelt kan bidra til å gjøre verden litt bedre for produsenter i mindre utviklede land. Det er ikke alltid så lett å få tak i, for de fleste norske dagligvarebutikker ser ikke akkurat ut til å antstrenge seg i særlig stor grad for å få inn flere rettferdige varer i hyllene sine. Derfor ble jeg veldig glad da jeg var i butikken før helga:

Først skulle jeg ha min vanlige fairtrade-kaffe på Rema 1000, men de var utsolgt! Det var mye annen kaffe igjen, men den fairtade-kaffen var helt utplukket. Til tross for at kaffe er det eneste faitrade-merkede produktet Rema 1000 selger, har de til gjengjeld heldigvis et par ulike rettferdige merker å velge mellom, så selv om jeg måtte kjøpe en annen kaffe, fikk jeg hvertfall en som var rettferdig.

Etter at jeg var ferdig på Rema 1000, gikk jeg til Bunnpris for å kjøpe fairtade appelsinjuice (for det selger ikke Rema 1000), og til min store overraskelse var også denne utsolgt! Det var mye annen juice igjen, men ikke den som var rettferdig.

Jeg blir glad av å se at folk tar bevisste valg når de handler, og at rettferdige varer kan se ut til å bli mer etterspurt. Hvis alle fortsetter slik, vil kanskje butikkene tørre å importere andre rettferdige produkter også. For faitrade vil vi ha mer av!

Har du to timer å avse?

På søndag er det TV-aksjonen 2011, og en glimrende mulighet for alle til å gjøre noe konkret og praktisk for noen som trenger det. I år går pengene som samles inn til Norsk Folkehjelp, som blant annet jobber med minerydding i en rekke land.

I mange land som har vært herjet av krig lever folk i velbegrunnet frykt for at udetonerte bomber eller landminer skal sprenge nær dem. I land som for eksempel Laos, skjer det i gjennomsnitt 300 ganger i året ulykker på landsbygda som følge av at USA slapp voldsomme mengder klasebomber - hvorav omtrent 30% aldri sprengte - over landet, og ingen tenkte på å rydde opp i da Vietnamkrigen var over. Krigen, som de fleste av oss tenker var slutt for en god del år siden, og som min generasjon bare har lest om i historiebøkene på skolen, rammer uskyldige, hjelpeløse mennesker den dag i dag.

Norsk Folkehjelp støtter mine- og klasebomberydningsprosjekter i land som Laos, og på søndag kan vi få lov til å bidra gjennom å inspirere folk til å støtte dette viktige arbeidet. Det kreves godt utstyr og profesjonell opplæring, noe som koster penger. Penger har vi, og det har naboene våre også.

Så oppfordringen er enkel: registrer dere som bøssebærere (klikk her), kom dere ut av godstolen og gjør en forskjell.

Vanskeligere er det ikke.

Om å bli lunken

Det var en gang ei jente som var i Afrika. Hun kom hjem til Norge, kunne ikke fatte og begripe hvordan menneskene hjemme kunne fortsette å leve uanfektet av all verdens urettferdighet når hun hadde vært og sett det med sine egne øyne og blitt så forandret. Hun gikk med rare klær, syntes det var vanskelig å bruke penger på cafébesøk, skrev blogg for å åpne folks øyne og få dem til å komme seg ut av godstolen og gjøre noe.

Den jenta var meg. To år har gått siden jeg reiste til Kamerun. De rare klærne ligger lenger og lenger bak i skapet, det hender rett som det er jeg tar meg en tur på café, og bloggen kan vel med rette sies å ha vært død en god stund. Det er vanskelig å holde på det brennende engasjementet som lå så nærme overflaten mens alt ennå var så nært i tid. Om dette blogginnlegget er en siste krampetrekning, eller om det er starten på ny aktivitet her på bloggen, er jeg egentlig ikke sikker på ennå, men jeg har hatt lyst til å skrive en stund, så jeg prøver.

Det er vanskelig å skulle ta med seg den brennende iveren etter å redde verden inn i en norsk hverdag. Det er faktisk så godt å leve i Norge at det er skremmende enkelt å glemme omfanget av all verdens nød, selv om den fortsatt er tilstede, og forskjellene på fattig og rik øker og øker.

Jeg vil ikke glemme. Jeg vil ikke leve som om det som skjer rundt meg er det eneste viktige. Det jeg erfarte det året jeg gikk på Hald Internasjonale Senter, vil alltid ligge i hjertet mitt, men jeg er nødt til aktivt å ta det fram for at det skal forbli mer enn et fint minne om et spennende eventyr jeg var på en gang. Det hadde selvsagt vært det mest behagelige, men hvordan kan jeg la være å bry meg om at det er flom i Thailand, når jeg har venner jeg vet kan bli rammet? Hvordan kan jeg velge å ikke følge med på valget i Kamerun, når det kan påvirke folk jeg er glad i?

Når "de der nede" får ansikt og navn, er det mye lettere å motivere seg for å kjempe videre for å motvirke global urettferdighet. Det blir fort så mye teori, når en leser om det hver dag, hører om det på forelesninger og ikke egentlig gjør noe annet enn å forklare hvordan strukturelle forskjeller oppstår, eller forklare hvorfor de fattige landene har blitt fattige, og da er jeg veldig takknemlig for at jeg faktisk har venner i de landene vi lærer om. Det er viktig å studere, for da kan jeg gjøre en bedre jobb den dagen jeg er ferdig, men jeg kan ikke vente med å prøve å hjelpe. Kanskje det blir gjennom mer blogging, for å minne folk på at det ikke holder å riste på hodet og tenke "uffameg" når vi hører om grusomheter i andre deler av verden på nyhetene?

Det gjenstår å se. Vi kan fortsatt være med på å gjøre verden bedre, alle sammen, uavhengig av hvor vi er eller hvem vi er. Det er fortsatt en lang vei å gå før Fair Trade er blitt normen i butikkene; vi må fortsette å spørre etter disse varene. Vi kan gi penger til de som trenger det, men la oss aldri gjøre det uten kjærlighet til dem vi gir til. Hvordan vi kan elske folk vi ikke kjenner, spør du? Det enkle svaret er: Bli kjent med dem, da vel! Nei, det er ikke så lett å skulle bli kjent med en som sulter på Afrikas horn, men hva med å bli kjent med en somalier i Norge, da? Det finnes mange av dem her. Og jeg tror at hvis du bare kjenner én somalier (eller iraker eller pakistaner eller en annen), så vil dét i seg selv gjøre at det blir litt vondere å vite hva som foregår i hjemlandet til din nye venn, og litt vanskeligere å ikke gjøre det du kan for å hjelpe. Jeg runder av med Arnulf Øverlands kloke ord, som en påminnelse til oss alle:

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.

Det er farlig å bo i Afghanistan

...særlig hvis du er kvinne i fruktbar alder. "Til tross for den pågående konflikten i Afghanistan er det minst 200 ganger større sannsynlighet for å dø i fødsel enn ved en bombe eller kule," skriver Redd Barna på sine hjemmesider. Norge er nylig kåret til "verdens beste mammaland", mens Afghanistan ligger på bunnen av lista med en barnedødelighet så høy at hvert femte barn statistisk ikke har sjans til å leve helt til femårsdagen sin. To av fem barn er underernærte, og en av elleve kvinner dør i forbindelse med svangerskap eller fødsel. I Norge er tallet én av 7600. En av grunnene til den høye dødeligheten i Afghanistan, er at bare 14% av alle fødsler skjer med utdannet helsepersonell til stede.

Å gi utdanning er derfor noe av det viktigste som kan gjøres for å endre situasjonen. Ifølge Redd Barna trengs det 3,5 millioner flere helsearbeidere på verdensbasis, og den beste hjelpen man kan gi, for å bedre situasjonen i Afghanistan og andre land med høy barne- og mamma-dødelighet, er støtte til utdanning. Hvis flere kvinner får tilgang på kvalifisert fødselshjelp, vil vi raskt se dødeligheten synke. I tillegg er det mange andre goder som følger med utdanning generelt; bedre økonomi, selvfølelse; tro på at man selv har det som trengs for å komme seg ut av fattigdommen, engasjerte samfunnsborgere som tar den politiske situasjonen i landet alvorlig og har midler til å gjøre noe med den, likestilling, og så videre...

Det er ikke rettferdig at det skal være så mye mer risikabelt å være kvinne og barn i Afghanistan enn i Norge. Et så priviligert og velstående samfunn som Norge har et globalt ansvar; både myndighetene og enkeltpersoner. Vi har mye av det som trengs: noen har kunnskap til å bidra praktisk i utdanning av helsepersonell i u-land, de fleste har penger de kan avse, til å finansiere utdanning for de som ikke kan det selv, og alle har ytringsfrihet som kan brukes til å løfte dette fram i lyset og sette det på dagsordenen. Det er ikke meningen at vi skal holde alt det gode for oss selv. Det er vårt ansvar å bidra, det vårt ansvar å dele. En måte du kan bidra direkte i denne saken, er å klikke deg inn på Redd Barnas kampanje "Alle som en" og lese om deres prosjekt, og om hva du som enkeltindivid kan gjøre.

Ikke bare sitt der og tenk "uff, stakkars dem." Gjør noe!

Den rikestes rett?

Surrogati er en voksende industri på det internasjonale markedet, og særlig i India anses dette som en effektiv måte å tjene penger på. Det fungerer slik at rike (oftest vestlige) mennesker som av ulike årsaker ikke kan få barn selv reiser til India, blir tildelt et surrogat (ja, man kaller faktisk kvinnene bare for dette) som får det barneønskende parets befruktede egg plantet inn i seg. Deretter skal hun gå gravid med disse fremmede menneskenes barn i ni måneder, før hun føder (vanligvis ved keisersnitt), og forlater klinikken uten å ha sett det lille, (vanligvis) hvite barnet som i nesten et år har levd på innsiden av henne. Siden må hun treffe "oppdragsgiverne"; de kommende foreldrene, og skrive under på at barnet tilhører disse menneskene og ikke henne selv.

Dette er problematisk på mange plan, og debatten rundt det dreier seg ofte om hvorvidt det er en kvinneundertrykkende praksis. Det jeg ikke kan forstå, er hva som har skjedd med oss rike mennesker når det er så viktig å videreføre egne gener at det går så langt at man reiser til andre siden av verden for å "avle fram" avkommet sitt i et annet menneskes kropp dersom ens egen ikke er i stand til det? Det finnes så ufattelig mange barn her på kloden som går uten en mamma og en pappa. Er biologiske barn egentlig et privilegium vi har rett på, til enhver pris? Hvis naturen skulle ha gjort det sånn at jeg (når den tid kommer) ikke er i stand til å bære fram egne barn, burde jeg ikke da juble over den velsignelsen det er å kunne gi et av de allerede eksisterende barna en familie, hvis jeg uansett skal reise halve kloden rundt for å "skaffe meg" et barn?

Jeg mener absolutt ikke at det kun er ufrivillig barnløse som skal revurdere behovet for å videreføre egne gener. Som Marilen Hagland skrev på bloggen sin, handler ikke familie mer om kjærlighet enn om gener? Hvordan kan et samfunn med voksne, ressurssterke mennesker akseptere at barn lengter etter å ha en familie, et trygt hjem, noen som elsker dem, og ikke utfordre hverandre til selv å gjøre noe med det? Hvordan i alle dager kan vi stå og se på den fremvoksende industrien av surrogatbabyer; hvor allerede skapte barn legger seg for å sove i kalde, skitne og farlige gater i samme by som rike vordende foreldre kommer for å hente sin dyre, tilsynelatende mer verdifulle baby til sitt behagelige hjem i et land det er godt å leve i? Hvorfor tar vi ikke ansvar for de som trenger det? Tenk om litt flere i Norge, når de kom til det punktet i livet der de ville stifte familie, valgte å ta til seg et allerede levende barn uten foreldre, og bestemme seg for at dette barnet skulle bli deres?

Det er ingen ting galt i å få barn på den naturlige måten; det er vakkert og bra. Men jeg skulle ønske adopsjon var et like vanlig og naturlig alternativ. At det ikke var eksotisk, og at det å høre om familier som har adoptert barn fremkaller en respons à la "oi, så spennende!". Jeg skulle ønske adopsjon ikke ble sett på som en plan B dersom egne gener ikke er samarbeidsvillige, men at de som har muligheten til det, så på det som naturlig og riktig, og mest av alt som en berikelse å adoptere. Og selvfølgelig at surrogati ikke var et alternativ, fordi det dessverre fører til at de barna som så sårt trenger foreldre, taper til fordel for de uskapte, "ekstra verdifulle" babyene som surrogatiindustrien produserer for at de rike skal få det barnet man nesten tenker at er deres rettighet å få.

En cardigan fra eller til

Jeg vil oppfordre alle mine lesere til å lese Katrine sitt blogginnlegg om fattigdomsbekjempelse:

http://fleskeberg.blogspot.com/2011/02/en-cardigan-fra-eller-til.html?showComment=1297798173566#c641135850037286943