Surrogati er en voksende industri på det internasjonale markedet, og særlig i India anses dette som en effektiv måte å tjene penger på. Det fungerer slik at rike (oftest vestlige) mennesker som av ulike årsaker ikke kan få barn selv reiser til India, blir tildelt et surrogat (ja, man kaller faktisk kvinnene bare for dette) som får det barneønskende parets befruktede egg plantet inn i seg. Deretter skal hun gå gravid med disse fremmede menneskenes barn i ni måneder, før hun føder (vanligvis ved keisersnitt), og forlater klinikken uten å ha sett det lille, (vanligvis) hvite barnet som i nesten et år har levd på innsiden av henne. Siden må hun treffe "oppdragsgiverne"; de kommende foreldrene, og skrive under på at barnet tilhører disse menneskene og ikke henne selv.
Dette er problematisk på mange plan, og debatten rundt det dreier seg ofte om hvorvidt det er en kvinneundertrykkende praksis. Det jeg ikke kan forstå, er hva som har skjedd med oss rike mennesker når det er så viktig å videreføre egne gener at det går så langt at man reiser til andre siden av verden for å "avle fram" avkommet sitt i et annet menneskes kropp dersom ens egen ikke er i stand til det? Det finnes så ufattelig mange barn her på kloden som går uten en mamma og en pappa. Er biologiske barn egentlig et privilegium vi har rett på, til enhver pris? Hvis naturen skulle ha gjort det sånn at jeg (når den tid kommer) ikke er i stand til å bære fram egne barn, burde jeg ikke da juble over den velsignelsen det er å kunne gi et av de allerede eksisterende barna en familie, hvis jeg uansett skal reise halve kloden rundt for å "skaffe meg" et barn?
Jeg mener absolutt ikke at det kun er ufrivillig barnløse som skal revurdere behovet for å videreføre egne gener. Som Marilen Hagland skrev på bloggen sin, handler ikke familie mer om kjærlighet enn om gener? Hvordan kan et samfunn med voksne, ressurssterke mennesker akseptere at barn lengter etter å ha en familie, et trygt hjem, noen som elsker dem, og ikke utfordre hverandre til selv å gjøre noe med det? Hvordan i alle dager kan vi stå og se på den fremvoksende industrien av surrogatbabyer; hvor allerede skapte barn legger seg for å sove i kalde, skitne og farlige gater i samme by som rike vordende foreldre kommer for å hente sin dyre, tilsynelatende mer verdifulle baby til sitt behagelige hjem i et land det er godt å leve i? Hvorfor tar vi ikke ansvar for de som trenger det? Tenk om litt flere i Norge, når de kom til det punktet i livet der de ville stifte familie, valgte å ta til seg et allerede levende barn uten foreldre, og bestemme seg for at dette barnet skulle bli deres?
Det er ingen ting galt i å få barn på den naturlige måten; det er vakkert og bra. Men jeg skulle ønske adopsjon var et like vanlig og naturlig alternativ. At det ikke var eksotisk, og at det å høre om familier som har adoptert barn fremkaller en respons à la "oi, så spennende!". Jeg skulle ønske adopsjon ikke ble sett på som en plan B dersom egne gener ikke er samarbeidsvillige, men at de som har muligheten til det, så på det som naturlig og riktig, og mest av alt som en berikelse å adoptere. Og selvfølgelig at surrogati ikke var et alternativ, fordi det dessverre fører til at de barna som så sårt trenger foreldre, taper til fordel for de uskapte, "ekstra verdifulle" babyene som surrogatiindustrien produserer for at de rike skal få det barnet man nesten tenker at er deres rettighet å få.
